fredag 12. februar 2016

Det summer en flue i vinduet

Jeg drikker kaffe og ser solen kjempe seg gjennom skitne vindusruter, ser støvet danse og kjenne den barnslige forventningen bre seg i magen, det er vår, snart er det vår. I vinduet summer en flue. Jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men varmen fra sola og peisen lurer den kanskje, kanskje den tror at her er det lykke, her er det framtid, og den suser bort til fruktfatet og dunker to-tre ganger mot vinduet, ut, den vil ut i det fri. Men jeg vet at den ikke vil overleve i februartemperaturen, at det ser finere ut der ute enn det er, det ser så innbydende ut, men den kan ikke ut, det er den sikre død, og selv om jeg egentlig ikke er så glad i fluer, lar jeg den summe og suse, det er et tegn på vår og et tegn på lyse dager og is og brune legger, på myggstikk på leggen og teltovernatting i hagen, den er et lite tegn på at det nærmer seg lysere tider, at våren er like rundt hjørnet og at det er håp også for litt fyldige fluer som har overvintret i en krik eller en krok.

Jeg drikker kaffe og leser avisa, leser om å stenge mennesker på flukt inne, om "de" og "oss", om at vi ikke må være naive, om gullstoler og lykkejegere. Jeg leser om hvor farlige de er, alle, de, farlige fremmede, at de vil ta oss, oss, ja oss, og oss er de som mener det samme, og som setter stramme regler og krav til hva som er det riktige å mene, hvem som er den riktige å elske, hva som er det rette å føle og hvordan det skal føles. Det er de og oss, og vi skal hjelpe der de er, og selv om de er her, skal vi likevel ikke hjelpe dem her men der, vi skal dytte ut gummibåter med fortvilte mennesker fra land, tilbake til bølgene, det kalde februarvannet, vi skal vende ryggen til og vi skal bygge murer, og de er ute etter oss, og det var ikke noe farlig før de kom, de raserer, de ødelegger, de skamferer samfunnet vårt, ikke vårt da, deres, de riktige, de med svarene og kommentarfeltherredømmet. De som ikke vil si at det kan være vanskelig la oss finne en løsning, men som vil si det er umulig og farlig, de kommer for å ta oss. Det er så store ord og så umulige tanker, alt er ropt ut med utestemme og en holder seg for ørene og det er insende kulde av redsel og engstelse, ignoranse og hat? Det er skyttergraver og hver sine leire, kald krig og isende kalde vinder. Og ord. Ord, ord, ord.

Og jeg leser om mindreårige barn. Om traumatiserte mennesker. Om øyne som ikke smiler. Om det umulige valget å risikere livet for å bli sendt tilbake til det som er verre, fordi det er regler som er umulige å forholde seg til når man bare vil redde barnet sitt.

Jeg drikker kaffe og ser på ei flue som kjemper en kamp for å overleve, som bærer bud om lysere tider og jeg håper, håper, at flua har rett.

onsdag 3. februar 2016

Eye of the tiger

Bare-middels-fornøyd-snømann
Jeg har fått ny optiker. Hun viste seg å være både flink og nøyaktig, og ikke så nærgående og liksomflørtete som sin forgjenger. Noe som sikkert er stas for noen, altså, å ha en flørteoptiker som vil "se meg dyyyypt i øynene" på klingende bergensk, men jeg synes ærlig talt jeg har nok med den bergenseren jeg allerede har, så nå går jeg til en annen optiker. Som altså viste seg å være flink. Faktisk litt urovekkende flink.

I tillegg til nye briller, fikk jeg sjekket opp i nye kontaktlinser. Snodig nok hadde synet forandret seg, og etter forfjors jul med betennelse på hornhinna, er jeg litt kontaktlinse-sart, og burde kanskje gi det opp, men siden jeg er noe jålete, insisterer jeg på å kunne, iallfall. Vel. Nye linser ble det. Sist helg pakket jeg dem med meg til studieuke i Oslo. Diakonhjemmet, som ikke heter Diakonhjemmet lenger, men VID, ønsket velkommen til en ny uke, og jeg var klar. Tirsdag var det på med nye kontaktlinser og forventningsfullt smil, ut i januarkulda. Jeg stusset litt. Kan kontaktlinser dugge? Slo meg til ro at med nærmere 20 minusgrader, kunne de nok det. Videre hadde skjermen i auditoriet blitt fryktelig liten, og ikke minst uskarp! Det var også litt vanskelig å skjelne de studentene jeg faktisk kjenner fra de jeg ikke kjenner, men mye kan jo skje med folk på en drøy måned. Skjermen på
mac ´en var heller ikke til å kjenne igjen, og da jeg på ettermiddagen deltok som studentrepresentant på et møte der jeg skulle lese noen grafer, ble jeg nesten litt bekymret over manglende forståelse, men jeg la det på kappa for søvnmangel. Ikonene på iphonen var ørsmå, og jeg hadde plutselig et behov for å lese meldinger med hånden helt utstrakt og hodet litt tilbakelent. Jeg nistirret folk inn i øynene med et lett mysende blikk, og jeg så lettere tomsete ut der jeg prøvde å lese avgangstidene på t-banen. Uten hell.

Vel tilbake på rommet tok jeg av kontaktlinsene. Det var veldig rart at synet var blitt helbredet på høyre øye, gammel nærsynthet var som blåst bort, og i noen sekunder tenkte jeg at diakonstudier var brillefint (eller rett og slett perfekt-syn-sånn-helt-plutselig-fint), og at jeg muligens hadde opplevd et mirakel. Det var før jeg så meg selv dyyyypt inn i øyet. Og så at det fortsatt var en kontaktlinse der. Selv om jeg altså hadde tatt en ut.

Jepp.

Jeg er ikke helbredet. Ikke er jeg langsynt heller. Ikonene er normale igjen, og dataskjermen fungerer (grafer derimot, viser det seg at jeg aldri har hatt helt grepet på...). Jeg skjelner kjente fra ukjente.

Jeg har fått ny optiker. Mulig jeg trenger en personlig assistent til å påse at jeg får riktig antall linser på, og husker bukser og å kneppe skjorta....

søndag 27. desember 2015

Goodbye to you, my dear old friend

Nyttår. Konfetti. Yey!!
Det er den tida på året igjen. At vi sitter der, litt tykkere enn for en måned siden, og er sånn ubehagelig mette hele tiden, og lurer på om det ikke er på tide med en treningstur? Eller en twist? Og det er bare noen få dager eller timer eller minutter til det er her, det nye året, og det er storslagent og kritthvitt og vi har fargestifter tell, og kan tegne både Babylon og Gomorra, om vi vil det. Og da er det jo bare naturlig å ta et lite dypdykk i året som gikk, en slags avskjed eller oppsummering, kanskje. Ikke minst slik at jeg har en god grunn til å verne om mine favorittbiter en liten stund til.

Nyjobb-vær
2015 skulle liksom bli mitt år. Mitt. Resultatet? Tja.. I januar begynte jeg i ny jobb. Etter over ti år på samme skole, bare avbrutt av diverse mammapermisjoner og en snarvisitt innom Hardangerbrua og vegvesenet, er det på tide. Finfine folk. Fine oppgaver. På min kappe skal det legges at jeg ikke er spesielt flink til å jobbe deltid. De tre første månedene jeg pendlet (med ferge), blåste det storm. I september sendte jeg oppsigelse til skolen, og fikk avskjedskakeogtaleogklemmer i desember. Fint. Vemodig. Trist. Deilig.

Skitur. Med eller uten riktig smurning
Kajakken MIN!!!
Trim og trening. Jeg er ikke i spesielt mye bedre form enn i januar. Ikke er jeg i spesielt mye dårligere form heller, har syklet en del til den nye jobben, og 2014-avgjørelsen om at vi klarer oss veldig bra med en bil, står ikke akkurat fast.  Har kjøpt kajakk til meg selv, og padler mellom holmer og skjær. Alene, til nå. Har gått på ski, og til og med lært en gutt å gå på ski. Gikk fem kilometer på verdens mest bakglatte ski i februar, og skjønte hvorfor noen tar skade på sjela av vinteridrett. Mental aktivitet: Spiller fortsatt wordfeud. Daglig.

NSB-student
Bassengtær
Studier: Mønsterstudenten skulle opp og fram dette året. Vel. Studenten er der, iallfall. Sitter fortsatt i diverse styrer og stell som student, og synes det er spennende. Men pensum leses, og deltidsukene i Oslo er sosiale til tusen effektive som bare det. Jeg besto praksis i St.Petri. Jeg har vært på studietur til Spania. Tok bilder av tær foran bassengkanten, og flere blomstrende planter. Ledd veldig, veldig høyt. Sluppet folk inn forbi masken. Våget å stole på mennesker. Fått klemmer. Blitt kost veldig diakonalt på armen. Viste godsida mi når jeg delte både spenstig ordforråd og mindre flatterende opplevelser.  Har blitt rådet til å behandle (mannlige) forelesere på en litt sartere måte, og vært så starstruck over å sitte ved siden av Sturla Stålsett at jeg ble stum i lengre perioder av gangen.

Vennegrilling
Venner: Jeg har hatt for lite tid med venner, spist for få lunsjer og drukket for lite vin (det siste kan selvsagt diskuteres, men jeg vil definitivt stå fast på at anledningene til å løse verdensproblemer over et kjøkkenbord eller i en sofa er definitivt mange flere enn jeg har benyttet meg av. Trist.), men jeg har opplevd å få nye venner. Noen helt, helt nye venner, som tåler både sinne og uro og grining, og som kan plukke ned sommerfugltanker sammen med meg. Noen vennskap har blomstret, andre har kjølnet. Dessverre. Noen vennskap har til og med begynt i såkalte sosiale medier, og jeg har faktisk drukket kaffe og pratet med noen av dem live i løpet av året! Stas, og svært moderne. Jeg har etterlignet dialekter med lite hell, og framført dikt med større hell. Jeg har til og med sunget Ole Paus, og jeg har nesten delt noe av det jeg skriver med andre. Jeg har vært på Stingkonsert og vært så sliten etterpå at jeg ikke greide å snakke med folk, og jeg har lagd nye spillelister på Spotify.

Doctor Who
Konfirmantsko
Familie: Jeg har tilbrakt for lite tid med foreldre og brodern, svigerinner og svigermor. Familie generelt, egentlig. Den nære familien fyker jo hit og dit som alle familier gjør nå for tiden, og samles til middag innimellom (litt mer også da. Heldigvis).  Ambisjonene om å gjøre noe i denne bolken, står ved lag. Men vi var på ferie i London og i Wales, og nerdet rundt Doctor Who i hele juli. Hytteturer. Filmkvelder. Finfint. Konfirmantmor var jeg også, og poden mente bestemt at han hadde trodd talen fra mor skulle bli mer pinlig. Noterer meg det slingringsmonnet. Næringsrik, hjemmelaget mat er jeg fortsatt ikke en ringrev på, og jeg lener meg fortsatt på Møllerens og Toro når jeg baker. Ja, blir fortsatt ikke bedt om å ha med kaker på så veldig mange arrangement heller. Gemalen redder stumpene når det blir for mye for en stakkars mor. Fint.
Boller i ovnen

Kaffe: Det har blitt mye kaffe. Sammen med andre. Alene. Vond kaffe. God kaffe. Mikrobølgeovnoppvarmet kaffe. Oslohipsterkaffe. Fergetermoskaffe. Besøk hos gamle venner-kaffe. Nye venner-kaffe. Sent på kvelden-kaffe. Ekteparpratekaffe. Får jeg nok kaffe på studietur?-bekymring.

Ble nok kaffe på studietur. Puh. 
Litterært har dette vært et godt år. Fikk Kindle til bursdagen min, og har fråtset i bøker som ikke tar plass i bokhylla (vel... noen av bøkene har også fått plass i bokhylla da, i tillegg til på lesebrettet. Men det trenger jo ikke gemalen vite). Prinsippet om at man kan lese mange bøker samtidig, står jeg ved. I skrivende stund leser jeg tre. Og ikke noe pensum!!! Jeg har gjenopprettet kjennskapet til Hans Børli, og jeg har delt kronikker av Knut Nærum.

Hus og hage: Etter å ha tapetsert stua den varmeste dagen i 2014, har vi ikke pusset opp i 2015. Det mintgrønne soverommet med blomsterbord er like fint som det var på begynnelsen av 90-tallet. Altså. Hagearbeid: Vi fikk ånda over oss, bygde bedkasser og satte opp drivhus. Noe til glede. Høststormen 1.juni gjorde at vi hadde et drivhus i hekken (og en trampoline hos naboen), og det ble med sukkererter og jordbær, tomater og larver i kasser. Men for noen sukkererter!! Nam! Har ikke fått katt. Til tross for mye mas. Fra meg.

Fikk ikke katt i år heller
Teater har jeg ikke vært på. Litt på kino, men barnefilmer er ikke helt det store å skryte av. Gjenvalgt i kommunestyret er jeg, tradisjonen tro var jeg i utlandet under kommunevalget, og stakkars medstudenter opplevde mitt temmelig maniske meg mens vi ventet på valgresultatet. Har vært på flere gudstjenester enn noensinne, takket være jobb og studier, og ikke våget å gå på arrangementer på bedehuset. Jeg har også våget å gå på arrangementer på bedehuset. Tøyenkirka er besøkt når jeg er i Oslo, like rørt hver gang. Jeg har lært å lyse velsignelsen, fnist meg gjennom en dramatisert utgave av et sognebud, hatt på meg sånn kløende, hvit kjole som de bruker i kirka (alba), drømt om framtida, tankedrodlet om framtiden, grått, hylt, skreket, bannet, frest, ledd, smilt, bedd, danset, falt, klemt, kysset, elsket, hatet, lest, tekstet, forfattet, blogget, fryktet, fantasert, takket, ødelagt, fikset, trøstet, syklet, gått, kjørt, betalt, likt, mislikt, assosiert, kjeftet, kjedet meg, snurret hår, diskutert, kverulert, kranglet, gitt meg, vunnet, grust ungene i kortspill, sett dårlige (og gode!) serier på Netflix, prokrastinert, spist, drukket, sovet, vært søvnløs, lyttet til musikk, vasket klær, besøkt, lyttet, snakket, lært og... mye mer.

2015 er nesten slutt. For et år. Livet, altså.

Fish Eye Camera. Kan det bli mer smigrende bilder?


“It's time that we began to laugh and cry and cry and laugh about it all again.” 
(Leonard Cohen)

søndag 20. desember 2015

Om å tenne fire adventslys.

Jeg tenner et lys. Det første lyset, og jeg tenner det for alle som er på flukt, alle som ikke har et hjem, som i denne stund gjemmer seg, i redsel, uforståelighet, på et hav, i en bil, i en container, til fots. For barna, revet opp og ut av trygghet, barn på vandring. For mødrene, fedrene, menn og damer, de som leter etter noe bedre på flukt fra det uforståelige. Jeg tenner et lys, jeg tenner en million lys om det kunne hjelpe, lys til å finne veien ut  av det uforståelige, lys til å finne trygghet, til forståelse, til varme, til å finne en havn og et hjem. Til å møte klok forståelse og vennskap, til å møte menneskelig varme, til å ikke bli vi og dem, men til å bli oss, Oss. Jeg tenner et lys for oss. I en verden som på så mange måter føles håpløs, tenner jeg et lys for de som trenger det  så veldig, veldig mye mer enn oss andre. Og jeg tenner det samme lyset for oss som skal se, som skal se hva andre mennesker trenger, som skal fatte og begripe at mennesker på flukt trenger trygge havner, lys opp og lær meg å se hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med.  Vis hvem jeg kan varme, og hvordan. Gi oss å være fargeblinde, gi meg å være raus og åpen for det ukjente.
Det tenner jeg lys for. 


Jeg tenner to lys. Det ene fortsatt for flyktninger,  for de av oss som ikke lever i trygghet, de av oss som har mistet et hjem, håpet, framtiden. Det andre for alle de som ikke vil legge seg og sove. De som frykter mørket, både mørket inne i en selv, den grå tåken som mørkner og hardner til ugjennomtrengelig tristhet, men også mørket utenfra, at noen vil en vondt, at noen slår. Utnytter. Skader. Skremmer. Smerter. Ensomheten, stillheten overdøvende hyling.  Jeg tenner lys for alle de som er så redde for mørket at søvnen ikke er en venn. De som er på vandring. De som er på flukt. De som gjemmer seg hjemme. De som gjemmer seg såpass at ingen vet hvilket mørke de bærer på. Vis oss hva vi kan gjøre, vis oss hvordan vi kan dempe mørket, hvordan vi kan sende stråler av håp inn i tåka, hvordan vi kan være til stede og være fyrtårn for mennesker vi kanskje ikke en gang vet har det vondt.  Jeg tenner lys for oss.
Det tenner jeg lys for.


Jeg tenner tre lys. Det første for alle de som lever på flukt, som er på leting etter trygghet, som mister alt, også det umistelige. Det andre for dem som lever i et mørke, de som frykter mørket. Det tredje tenner jeg for de som er syke. For alle som ser skyggene og konturene av døden i livet sitt, for de som lever med redsel, smerter, sår, engstelse, utmattelse. For leger, helsepersonell og en medisinindustri som er nådeløst preget av kapitalisme. For de som styrer pengene, for de som skal forske på medisiner, trøste, gi håp, tørke tårer, være der i det siste åndedraget. Jeg tenner lys for de som ikke får de medisinene som er tilgjengelige, fordi de ikke har penger, eller bor i feil land, eller ikke har kunnskap, jeg tenner et lys for de som ikke finner styrke til å tenne det selv.  Jeg tenner lys for oss som skal være medmennesker. Som skal se, som skal forstå at noen av oss trenger oss. Gi oss å være modige nok til å strekke ut en hånd til trøst.
Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner fire lys. Et for flyktninger. Et for de som frykter mørket. Et for de syke. Det siste lyset tenner jeg for håp. Hvor naivt det en kan kjennes, tenner jeg et lys for håp. For håp for verden. At mennesker kan møte hverandre i en klem, utstrakte hender. Respekt. Håp om å bli sett. Hørt. At det skal være trygt å leve i verden, som jente, som gutt, som dame, som mann. Et håp om at medmennesker skal vise seg, at det er vi som er det, et kollektivt vi, en håpsring av medmennesker som tenner uendelig med lys i verden, og som aldri lar være å se, eller rope høyt, eller stå opp for andre. Jeg tenner et lys for en verden som trenger et barn født i en stall for å huske hvor stort håpet om livet kan være.

Det tenner jeg lys for. Oss. La denne jule bli et oss. 

fredag 11. desember 2015

Det skjer i disse dager

Det skjedde i de dager at en ung kvinne og mannen hennes, så livende redde som bare førstegangsfødende kan være, så alene som man er når man er på vandring fra et sted til et annet, ble avvist. Det var ikke plass, ikke i herberg eller hus, dessverre, eller kanskje ikke dessverre en gang, fullt, det er nok av folk her, mer enn nok, de kan betale for seg de fleste også, dere burde kommet før, føde, sier du? Nå? Hva slags planlegging er det du driver med, tar du med deg en fødende kvinne på reise, gående? Hva slags mann er du egentlig, her er det ikke plass til dere, ikke rom, gå, bort, vekk, det er ikke vårt problem, gå et annet sted.

Englene forkynner en stor glede!
Til slutt: Stallen. Skitten. Dyrelukt. Mat. Høy. Kaldt. Lyder, mus, insekter. Men det er ly for en fødende, for smerten som river i kroppen, for alt som kan gå galt og som det ikke er noen der som kan hjelpe med, annet enn han og henne, og hun er så ung og har mer enn nok med å holde ut, mens han må vite hva han skal og gjøre det rette og hele tiden vet han at dette barnet er noe spesielt, noe stort, men akkurat da, i det rødglødende smertekaoset, i redselsskrikene og i fødeinstinktene som rir henne, vakre, vakre Maria, er det bare barnet og henne redselen dreier seg om. Det er først etterpå. Når han ligger der, og Maria hviler, lukten av blod og fødsel har gitt seg, varmen fra bålet fyller rommet, fyller han, Maria er svett, sliten, skitten, men uendelig vakker, og barnet, barnet er uendeligheten alle nyfødte speiler, selv om han vet at det er noe mer, noe større. Det kommer gjetergutter, de er små, skitne og oppspilte, de forteller om engler og englesang så vakker så vakker, om stjerner og om en stor glede. Maria har satt seg opp, lyttende. Blikket vender stadig tilbake til den lille, uutgrunnelig blikk. Det er mer besøk. Tre menn med kostbare gaver, de forteller om farlige tider, om faren for å bli drept, om redde ledere i landet, og igjen må de reise, de to som nå er tre, de må pakke det de har, gjemme seg, bort, de skal avvises ofte, de skal møte hat, mistro, men også varme, de skal møte mennesker som tar imot en liten familie, som vogger barnet i fanget mens de får hvile, de skal møte harde ord og avsky, og så, til slutt, skal de få komme hjem.

Hjem.

Det skjer i disse dager at vi møter mennesker på flukt. Gravide. Syke. Velutdannede. Redde. Sterke, svake, engstelige mennesker. Hvorfor i all verden går dere nå, på vinteren? Og i en båt over Middelhavet med en gravid kone, hva tenkte du på? Her er det ikke plass, ikke noe sted, vi har ikke plass til dere, snyltere og unnasluntrere. Og de skal møte uendelig med sinne, hat, mistro. At noen hater så at de tenner fyr på stallen, at de tenner fyr på stedet de kan finne ly. Og de skal møte redselen vår for det ukjente, og de skal møte våre forestillinger om takknemlighet, om hva en flyktning bør være og hvordan alle må være. Og de skal møte uendelig med skrevne, hatefulle ord fra mennesker de ikke vet hvem er, og møte fordommer og kulde, og den uforståelige stillheten vi mennesker kan omgås med.

Men jeg håper at noen vogger barnet i fanget så de får hvile i trygghet. At noen strekker ut en arm. At noen har en stall, og at den får stå trygt. Og at det forkynnes store gleder og store håp. At en skal finne et hjem, selv om en er langt fra hjemme.

Hjem.

torsdag 12. november 2015

Ein blues i november

Eg sit åleine i stova. Vinden knirker ute, lauv dansar i lyset frå gatelykter. Regnet strøymer skrått
nedover, og eg sit åleine og kjenner november prikke i nakken min, kjenner november som ein klump i magen, sliten rygg, føter som ikkje orker lea seg. November er i hendene kring kaffekoppen, og i flammen som danser på peisen. November er vemod og ettertanke, alt som kunne vært men ikkje er, november er sus i sjøen, bølger som stig, ein skugge i sjela og eit mørke over smilet. November er den tjukke genseren og å gøyme seg bak eit skjerf, november er kakao og stearinlys, ull som klør og kalde fingertupper. November er å gå ute i været og bøye seg mot vinden, kalde kinn og våte sko. November er tanken på det som var og det som skal kome, og november er saknet etter dei eg skulle ønske var her no, november er lengsel og smerte, von og glede. November er å hugse, november er å håpe.

November er åleine. Og saman.

November er ein blues som stig mot dei mørkeste djupa og dei lysaste høgdene.

November er å høyre på Leonard Cohen som syng Almost like the blues. Noko eg tenkjer du bør gjere.

torsdag 29. oktober 2015

Jeg velger meg høst

Oktober


Disse brådjupe kveldene om høsten
når håen rimer over engene
og måneskinnet ligger som
en snirklet gammel urnøkkel av gull
midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen.
Et traneskrik går vilske i skogen,
det lukter blod og is i vinden,
- du er så higende nær ei lykke at
hele atlanterhavet av sorg i verden
skiller deg fra den.

Hans Børli




Jeg skulle skrive noen ord om høsten. Om denne vakre, vakre årstiden, fylt med vemod og smerte, lengsel, glede, avslutninger, begynnelser, minner, håp, sorg og uendelig klump i magen. Om gleden og roen, om peiskvelder og bøker med slitte permer. Om te i krus, om skjerf og tykke gensere. Om monopol og brettspill, film og stearinlys. Men ingen av ordene jeg valgte sa det finere enn mitt nye litterære bekjentskap sier det.