 |
| Det blir aldri for mange ballonger i en feiring! |
Du husker filmene, gjør du ikke? Kombinasjonen litt ensom ung på landsbygda, bygdekino og rikt indre fantasiliv var uslåelig for meg, og jeg kan fortsatt kjenne følelsen. Kalde høstkvelder i oransje gatelys. Hutrende, plassert midt i klærne for å unngå å bli altfor kald. Alene ut fra kinoforestillingen. Musikken brusende inni hodet, filmusikken, avslutningen og den store finalen. Den vakre svanen som, etter å ha forlatt en heller traurig barndomsby, kommer tilbake med lange ben, kaskader av (blondt) hår, miniskjørt og tiltrekningskraft i fleng. Av og til bare snill og god, og da vant hun heltens hjerte. Andre ganger (og ja, det var de jeg likte best...) litt hevngjerrig og med et pek og to i ermet for barndommens plageånder. Kanskje vant hun heltens hjerte da også, men det gjorde faktisk ingenting, for hun lot seg ikke pirke på nesen... Jeg husker at jeg plutselig var hjemme, at jeg plutselig sto i inngangsdøra og illusjonen var brutt. En siste piruett, et siste kniks og en siste fantasifeiring av meg selv som overmåte vellykket. Et siste åndedrag som svane.
Puh. Jeg blir aldri henne. Men det er helt greit, og etterhvert som jeg når bortover i rekken av jubileum, innser jeg hvor trivelig det bare er å komme tilbake uten spydigheter, miniskjørt eller skremmende tiltrekningskraft (men tro meg, laaaange bein og kaskader av blondt hår kunne jeg leve med!)
Så, hva er det egentlig jeg blogger om? Hvorfor er disse minnene fra barndommen min såpass heftige for meg at det kribler i magen? Hvorfor er jeg nervøs, hvorfor tenker jeg at dette er en vanskelig blogg å skrive, og hvorfor er dette en blogg jeg lengter etter å skrive, men egentlig ikke vil skrive? Vel, jeg kommer til å gjøre noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre. Sarkastiske, ironiske og kritiske lille meg har nemlig blitt feiret som homecoming queen. Jepp! Jeg har blitt feiret!
Nei, jeg har ikke flyttet opp igjen blant fjell og daler, jeg har heller ikke kommet tilbake til røttene og min barndoms store kjærlighet(er). Nei, jeg har på en annen måte fått lov til å komme hjem. I en verden av opplysning, prat, diskusjon, kritikk og englefjær har jeg fått en helt egen hjemkomst. Les gjerne, kommenter gjerne, men husk at jeg sitter her som et sårbart menneske med vrengt sjel, en grå og ussel andunge med et par-tre svanefjær.
Min historie? Ung, stolt, glad og fri...og nykristen. Livet var levende leende, og besto av store gleder og mange små tilhørighetsstunder. Jeg opplevde, som 17-åring, at livet tok en ny og fargerik vending og jeg elsket det! Jeg opplevde å være en del av noe mye større enn meg selv, og fellesskapet var uvurderlig i en ung, usikker ungdoms liv. Helt til. Den dagen. Lyset gikk.
Når et menneske rives i småbiter og småbitene kastes rundt, trenger man noen til å samle seg sammen og løfte seg opp. Når man ikke lenger kan reise seg selv, trenger man en hånd, en skulder og noen som ser litt lengre enn en selv gjør. I rettferdighetens navn fantes det noen av disse der ute, men de druknet i et stort kor av Dømmerne. Blikkene. Kommentarene. Løgnene. Min egenfordømmelse. Raknende selvbilde. Motstand. Ensomheten tok meg, jeg snublet, falt og de så bort. Jeg reiste meg selv. Til slutt. Alene. Tilsynelatende alene. Uten tro på meg selv, uten tro på menighet, fellesskap, og etterhvert uten tro på Gud.
Det er ikke sant det de sier at det "stormer der ute". Joda, det gjør det og, på akkurat samme måte som det stormer i livet til alle, hvor vi enn er. Inne, ute, opp, nede. Livet ble levd, med mann, barn, små stormer, stor stillhet, jublende glede, bunnløs tristhet, sterke vennskap, sinne, engstelse, humor (og, et snev av satire..). Livet ble levd med verdi og innsats, livet ble feiret og livet ble sørget. Livet er travelt og livet var travelt. Helt til. Den dagen. Lyset nesten gikk.
Høst. Det begynte som en uro. En brodd i magen, et lite, konstant stikk, en irritasjon. Tanker som begynte å surre om minner jeg ikke lenger ønsket å huske, søvnløshet, gnaging i magen. Sorg. Ikke konstant sorg, men den ensomme grå tåken som siver inn i tankene, inn i følelsene, inn i meg. Varierende mengde, varierende tykkelse; noen dager var tåken tykk og tung, at det nesten var umulig å slepe den med seg. Andre dager var tåken en tynn strime, en vakker sky over nydelige landskap. Noen vil kalle dette en depresjon. Noen vil kalle det galskap, nevrose, tristesse, midtlivskrise, forstyrrelse i den indre balansen, cøliaki, melkeallergi eller englesyke, og det kan nok stemme, men for meg vokste det fram en lengsel. En sorg. En søken. Et ensomt barn. Og tiden gikk. Høsten. Vinteren. Våren. Sommeren. Høsten. Jeg lot den gå, tiden. Hadde ikke noe behov for ikke å la den gå, men plutselig blinket lyset enda hurtigere. Tilnærmingsmetoden min var (som mye annet i livet mitt..) lettere uklar. Tanker. Samtaler. Bøker. Internett (å, internett... skulle hatt en egen sensur for tvilere og troere og søkere, for det er mangt og meget og mye der ute man ikke bør lese uten støtte og support!!! Puh). Og heldigvis gode folk som tålte tvil og tro og tårer og mas og diskusjoner og samtaler og mas og enda mer mas og uro og dissikering av utsagn og enda mer tvil og enda mer uro og usikkerhet og fremgang og motgang og... (og enda flere tårer og til og med en mengde hulk!). Jeg sank nedover, uroen skremte meg, tæret meg opp innvendig og etset hull i hele livet mitt, helt til jeg, billedlig talt selvsagt, la meg ned, lente meg fram og strakte ut en hånd, klamrende om et flik av håp, tro, tilhørighet, fingre rundt troen, såvidt, såvidt, et forsiktig grep rundt det jeg opplever som en kappe, en bønn. En mager tro.
Nei. Livet forandret seg ikke til det radikale. Jeg ble ikke dekket av englefjær, jeg fikk ingen stor fysisk eller psykisk opplevelse, jeg opplevde ingen skrift på vegg eller brennende busker (vel, fikk brannsår på tunga etter å ha styrtet en kopp nykokt kaffi for å slippe å svare på hvorfor "jeg var der" en gang jeg motet meg opp til å være der... ) Jeg er ikke en spesielt god og tålmodig person, jeg kan være et mareritt og en drøm, en helgen og en bitch. Jeg har ikke nådd en indre balanse, jeg har grått mye, jeg har angret litt, tvilt mye og vært trist. Fortsatt grå andunge, med andre ord. Men iblant, iblant har jeg vært en svane! Jepp! jeg har iblant fått oppleve den berusende varme nærheten troen har gitt meg. Iblant får jeg rette nakken og stråle litt. Iblant... Jeg har ikke landet helt, men uroen har stilnet litt, gnagingen i magen har gitt seg litt, tåkeskyen er lettere enn før, og for meg... for meg føles dette riktig!
Nei. Jeg har ikke blitt behørig feiret med fest og baluba, ingen horn gjallet, ingen store velkomster. Ingen markante markeringer, annet enn et par tre jublende klemmer jeg fortsatt kan kjenne varmen fra i ensomme stunder (føler du behov for å stelle i stand en fest for meg, kjør på!!!). Men dersom jeg tenker riktig godt etter, og hvis jeg hører på ord som ble sagt for omtrent hundre år siden, da jeg var 17, er jeg behørig feiret av høyere makter...
I et ensomt hjerte, under tåkeskyen, er den tanken god. Både når jeg er en stygg andunge, og når jeg er en svane.
Jeg er en homecoming queen!!!!
