tirsdag 20. mars 2012

(ikkje akkurat) FEARLESS!

-Mamma, eg e ikkje redd!
-E du ikkje? Eg e...
-Haha, mamma, slapp av og pust med magen.... og så kan du bare tenka på hunden.
-Hunden?
-Ja, hunden din då du va liten. Han så dødde. Då blir du ikkje redd lenger, då blir du bare trist!
(Legoland sommeren 2010)

Jeg er den første til å innrømme det: Jeg er pysete. Pinglete, engstelig og bekymret. Innen du har lest dette har jeg rukket omtrent en million tanker om hva du kan misforstå, og en million tanker om at jeg absolutt ikke burde legge det ut og (minst) en million litt engstelige tanker for formuleringer og ordvalg. Med andre ord: Ganske travelt på det mentale plan. Ja, hodet er fullt, og nei, det går ikke an å skru det av. Det kan reduseres og overdøves (og jeg kan faktisk late som om det ikke er der), men Travelby er altså rett og slett plassert i hjernen min. Er i tillegg mye annet som jeg håper du kanskje kan verdsette!? I hvertfall noe? Kanskje muligens? Eller er det litt frekt å skrive sånt? Jeg mener, eller jeg tror jeg mener, altså tror jeg at jeg tror at jeg mener at jeg... Puh...

En av (de andre og litt koseligere) egenskapene jeg har, er at jeg kan beundre og la meg imponere, og inspirere. En av grunnene til at jeg blogger, og en av grunnene til at jeg har brukt timevis på å lese blogger, heter Gunnar. Gunnar gikk i klassen min, og jeg forelsket meg grundig og helhjertet (og ulykkelig) i ham da han, på ungdomsskolen, ikledd brun tights, brun pologenser og piasavakoster var Petter Pinnsvin i Hakkebakkeskogen. I tillegg skriver han en flott blogg, og om vi er temmelig uenige i en del ting, og lever temmelig forskjellige liv, er han en drivende god forfatter, et klokt menneske og en god oppmuntrer. Og venn.

For en tid tilbake la han ut denne bloggposten: What would you do if you were not afraid? Anbefales!

Velformulert, veltenkt og velskrevet. Den satte i gang et skred av tanker, og jeg har delt, brukt og tenkt mye i etterkant. Tanken er at dersom du vet at du skal dø, hva ville du gjort da, dersom det ikke var så farlig med konsekvensene? Og er det ikke egentlig slik at vi alle, egentlig, er på vei til å dø? Uansett tro, situasjon, rikdom eller farge, vi kan ikke reversere tiden. Hvorfor lever vi som om vi har oseaner av tid, og hvorfor lever vi med så mye redsel? Hvorfor tror vi at sjansene kommer tilbake, og hvorfor venter vi til det er for sent?

Jeg har vært inne på det, ja, jeg er pysete. Jeg har mengder av ting jeg ikke gjør. Mengder av konfrontasjoner jeg ikke tar. Mengder av spørsmål jeg aldri stiller, og mengder av sjanser jeg lar gå forbi. Alt skal (og bør!) nok ikke realiseres, for, som Gunnar, tenker jeg også at min selvrealisering ikke skal gå på bekostning av andre. Men jeg prøver litt. Litt halvhjertet, kanskje, men likevel... Jeg har ikke kommet en halvmeter inn på sporet han har gått, men jeg har tatt andre og litt haltende valsetrinn. Jeg har tatt et par sjanser jeg er stolt av, noen konfrontasjoner jeg gremmes av, noen valg jeg skryter av og noen tabber jeg  forbigår i stillhet. Men jeg er. For meg, i motsetning til Gunnar, har det i stor grad handlet om å tørre å tro. Tro på andre. Tro på at andre ønsker å lytte, ønsker å stå meg nær. Tro på at jeg er elskbar. Tro på at jeg er elsket, at jeg er god nok, at jeg duger. Tro på at andre ikke slipper meg når jeg slipper taket i dem. Tro på livet. Tro på meg selv. Tro på Gud. Og her er jeg. I skrivende stund. Pustende, levende og i live. Litt redd. Litt klokere, litt rausere og litt gladere.

Inspirert: I morgen skal jeg ta en sjanse og gjøre noe jeg lenge har ønsket! Skal du?


-Mamma, eg synes egentlig ikkje det e så kjekt med berg-og -dalbaner.
-Ikkje eg heller. Men nå e det snart vår tur, så...
-Me MÅ ikkje kjøra han mamma. Av og te e det best å bare ta ein is!
-Sikker? E snart din tur vett du og... (grøss, så høyt! Og e det ein loop?)
-Nei, mamma. Eg trur me bare tar ein is.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar