De kule folka i klassen!

Bredskuldra og høyhåret

Jeg har lurt på det, til tider. Ikke at det har gnaget min sjel eller noe annet billedlig smertefullt, men jeg har lurt på det iblant. De kule. Gjengen i klassen. De som var selvskrevne på alle klassefester, som kunne språket og som visst når det sluttet å være kult med palmesveis. Hvor ble det av de skikkelig superkule som vi (eller ihvertfall jeg) nærte en så høy respekt for at jeg ble stum om de snakket med meg, og stum om de så meg. Hvor ble det av alle disse som tok tatoveringer i fleng når det var nytt og kult og hipt med kinesiske tegn og snodige mønstre og navlesoler og spenstige sitater? Hvor ble det av den celebre gjengen som Visste Alt, Kjente Alle, Kunne Alt og Styrte Alt? De som aldri bommet i volleyball, som aldri svettet og hverken fikk for gode eller for dårlige karakterer...

Hvor er dere, De Kule? De som alltid ble valgt på laget i samme hvilken sport, de som alltid hadde på seg de riktige klærne og hørte på den riktige musikken og som ihvertfall aldri i hele verden skulle rødme eller forelske seg i feil fyr eller bli tatt i smugrøyking eller å håpløst elske noen som var totalt uoppnåeleige eller som aldri gråt på kino eller prompet eller fniste på upassende tidspunkt... Hvor ble det av de kule?

Tips mottas med takk, og muligens en liten dusør. Jeg har nemlig så fryktelig lyst til å si at joda, det finnes jobber hvor det går an å kle seg ut og få betalt. Jeg har en slik jobb nå! Sting er fortsatt en dyktig musiker. Volleyball har jeg ikke spilt etter videregående, og lever fint uten. Og jeg er ikke redd dere lenger!

Ikke så veldig, ihvertfall.

Kanskje bittelitt.

Litt.

OK. Dere er dritskumle. Men jeg er en tøffing!

Litt.

Ny jobb?

Hvis noen av dere der ute skulle finne på å tilby meg en ny jobb, er det viktige ting som må komme fram i lyset før du/dere sender tilsetningsbrevet. Bare så det er sagt.

Jeg er en sart sjel (kvinnesjel), og trenger kyndig veiledning. Åpenbart.

Og ja. Jeg lurer fortsatt litt på hva jeg skal bli når jeg blir stor! Ideer betales med klem og sjokolade!

Eksistensielle spørsmål en tirsdags morgen

-Mamma, kor e du?
-Eg e her!
-Koffor det?

Godt spørsmål. Veldig godt, igrunnen. Så godt at jeg jammen må sette meg ned med en kaffekopp og tenke litt over saken. Igjen. Jeg håper på en måte at det er en grunn, at selv om jeg trodde at jeg skulle være på et helt annet sted og med en helt annen setting, at planen var en helt annen en gang da jeg (i ungdommens overmot?) la planer og trodde at jeg selv kunne styre og forme livet helt som jeg ville, den gangen jeg ikke hadde lån eller bil eller hus eller hage eller jobb eller unger eller mann eller vaskerom eller utdanning eller ansvar. Eller særlig mange riper.

Jeg trodde jeg skulle være en helt annen plass, men i samme sekund som jeg tenker litt sørgmodig over Tapte Drømmer, i samme øyeblikk tasser mellomsten rundt i trusa, synger "Waia hii, waia hoo, waia hihihi" mens han danser rundt med en skive i hånda. Og da tenker jeg at jeg ikke ville ha vært noe annet sted i hele verden, og selv om jeg kanskje ikke vil omfavne alle sidene i livet mitt med like stor entusiasme som da jeg danset med ham (helt til han stoppet meg med et skrekkslagent blikk ut kjøkkenvinduet), er det kanskje i det store og hele fint at jeg er akkurat der jeg er nå?

-Født med en hensikt?

Sprer herved min livsvisdom!

-Mamma, kan eg spørr deg om någe?
-Så klart, vennen min, skal bare henta meg litt kaffe, så komme eg..
-Mamma, det e noge eg har lurt på veldig lenge...
-Ska gjør mitt beste, vett du vennen min, kommer straks!

...og mens jeg skjenker i en stor kopp kaffe kjenner jeg morsgleden bevre, femåringen vil øse av mitt kunnskapsosean, mitt intellekt og min livserfaring. Jeg svelger raskt unna en klump i halsen, og gleder meg til å dele alt det ovenfornevnte. Det var akkurat for slike øyeblikk som dette at jeg ble mamma, og jeg tenker med stolthet at jeg har gullgode unger som skal fylles med riktig politiskogsamfunnsengasjertogreligiøstinput, og komme ut som dualeg gode mennesker på andre siden av Barndommen og Den Skumle Ungdommen. Og jeg skal hjelpe til!!!!!



Det er en veldig stor kopp kaffe jeg fyller i, og jeg slentrer gledestrålende inn i stuen, vi setter oss i sofaen og de store blå vendes mot meg, hun rister på håret og jeg koser på armen hennes og svelger stolthetsklumpen igjen og igjen, og er spent: Hvilken Morsvisdom skal deles?

-Mamma?
-Ja, jentå mi?
-Mamma, du vett når du va liten....
-Ja (er over kanten oppfordrende og ivrig, er det selveste Barnomskunnskap som skal deles!!!)?
-...likte du bussefanter når du va liden? Eg syns de e ekle, men Bråkete Børre i barnehagen, han spise de!
-Bussefanter.... Nei, eg trur aldri eg har likt bussefanter.. men... lurte du ikkje på noge aent?
-Nei
-Ikkje noge ordentlig?
-Nei
-Ingenting?
-Ka ska me ha te middag?

Sukk. Tro om det går an å servere feministburger, likestillingpommesfrites og respekt-for-alle-salat? Og en ørliten dæsj solidaritetsketchup?

You can't teach people to be lazy - either they have it, or they don't.

(Dagwood Bumstead)

Æsj. Der er hun igjen. Det slår liksom ikke feil, hun klarer alltid å komme når det passer dårligst, og det passer dårligst stort sett hele tiden. At hun kommer. Eventuelle andre som kunne tenke seg et sommerbesøk: Det passer alltid! Ja! Ihvertfall hvis du er et sånt sommerbesøk som ikke synes det gjør noe at alt du får servert er kaffe, at hagemøblene er stygge og ukomfortable og at det er skikkelig rotete overalt. Og hvis du er et sånt sommerbesøk som har lyst til å prate og fnise og heller le litt av høyden på hekk og plen, enn å kritisere, jaaaa! Kom, for svingende!

Men altså tilbake til æsj. Hun dukker opp. Igjen. FramtidsLiv.

Jeg prøver intenst å se om sommerens intensjoner har hatt noe for seg, disse sunne-spise-og-drikke-og-trimme-og-sove-nok-vanene, men hun er ullen i kantene. Ser dessverre ikke ut til å ha vokst de magiske centimetrene jeg har ventet på å vokse siden 7.klasse. Ei heller ingen kaskade av blondt hår. Sukk. FramtidsLiv skuffer meg litt.

FramtidsLiv står der midt i stua og ser seg misbilligende rundt. Ikke minst på kaffekopp nummer fire (eller fem?) denne søndagen. Og på boka. NåtidsLiv sukker oppgitt. Bøker er bra, ikke minst denne boka for den er skikkelig god og faktisk litt faglig, litt iaffal, og kaffe er ikke brus. Eller sjokolade. Eller smågodtrestene jeg kunne ha stjålet fra ungene. Det kunne vært så mye verre, mener NåtidsLiv men FramtidsLiv fnyser. Jeg orker ikke se på det skuffa blikket og det irriterte draget over øynene, og jeg orker ikke flere fnys, så jeg prøver å fritte ut fremtidsversjonen av meg selv om hvordan det er der ute, på den andre siden av nåtiden, men hun bare rister på hodet. Jeg ser hun er godt kledd, og drar en skikkelig Miss Marple-slutning at det er kaldt der, i framtiden. Det viser seg at denne FramtidsLiv'en bare er noen måneder eldre enn meg, og  kommet kun for å pirke i den dårlige samvittigheten min

-Vel, sier hun, ferie i en uke allerede. Hva har du egentlig gjort?
-Gjort, jeg har gjort mye, jeg har vært hos tannlegen, lest gode og lærerike bøker, spist sunt og fokusert på søvn, trim og helse...
-Det har hun ikke! Søren og. FortidsLiv har sneket seg inn. Sladrebøtta. Hun har drukket over en kanne kaffe hver dag, hun har lest 4 bøker på en uke, er i gang med både den 5. og 6. boka samtidig, og hun har grått i to hele dager fordi den ene boka var så tåredryppende god og hun tenker på å lese den igjen og hun har søkt på kjoler på Kjoledamen og hun har skrevet på PC i maaaaange timer, og hun har fantasert om sjokolade sikkert hvert femte minutt og hun gikk en liten tur en kveld men det var bare for å sitte og prate i maaaange timer med en venninne og hun har til og med hørt på musikk og sunget kjempehøyt mens det var besøk i huset! 12-åringer i huset!!!!!
-Ja, men jeg visste jo ikke....
-Hun har ikke ryddet ferdig vaskerommet eller soverommet og hun har ikke brettet ferdig klær og hun har ikke bakt en eneste hjemmebakt kake eller servert vafler eller spilt pedagogiske spill med ungene, men hun har spilt Wordfeud og Drawsomething!
-Jamen jeg...
-Og hun har... (her kaster jeg faktisk en pute på fortidsversjonen av meg, og jeg blir så overrasket at jeg slutter å gneldre)
-Du må skjerpe deg, sier FramtidsLiv alvorlig, og mens jeg ser på det som tilsynelatende er en litt mindre dobbelthake enn NåtidsLiv innehar (kan også ha noe med tanntrekkingen NåtidsLiv har vært ute for), nikker jeg frenetisk. Lover det. Skal skjerpe meg. Veldig. Seriøst veldig. Dette skal være ferien huset kommer i orden, søvnmønsteret kommer på plass, kjevebenet mitt blir synlig og kondisen øker betraktelig.

Krysset heldigvis fingrene.

I samme øyeblikk som FramtidsLiv og FortidsLiv absenterte seg, returnerte NåtidsLiv til boka. Og kaffekoppen. Og til å seriøst vurdere å lese Ann Hoods "Strikkesirkelen" en gang til. Men først blogget jeg visst litt. Og tenkte veldig mye på det som kanskje var en litt mindre dobbelthake. Og enda mer på is med M&M's som jeg hadde mulighet til å spise i går, men som jeg ikke gjorde. Angrer.

Ferie i en hel uke, 4 bøker lest, sovet en del og drukket masse kaffe. Mangler bare mye besøk og enda mere fnising, så får bare den elendige FramtidsLiv stå der med den lille dobbelthaka si. For NåtidsLiv, hun sitter her! Og hun har ikke særlig fornuftige planer for ferien, viser det seg!