Det er noen år siden vi sto der nå, på hybelen hennes. Jeg kan likevel fortsatt kjenne på forvirringen, tvilen og uroen, min egen, men aller mest hennes. Hun var oppløst i tårer, ansiktet var grimete, den omhyggelige sminken fra tidligere på kvelden var gnidd utover, hun luktet oppkast, blod og smerte. Jeg sto der i min utilstrekkelighet og var sint, trist, kvalm, redd, desillusjonert, liten, stor, forbanna, engstelig og en svært vond erfaring rikere. Leger som mente hun måtte takke seg selv, full som hun hadde vært. Politi som mente at det ikke kunne være så ille, så slutt nå og gråt! Blikk, kommentarer og "ta deg sammen". De voksne i samfunnet betraktet henne som ansvarlig. Hun. Ikke han. Hun.
Hun var heldig. Fysisk heldig. Ingen av skadene viste seg å være varige, ikke de fysiske skadene. De søvnløse nettene, derimot. Mageknipen. Redselen for lyder, redselen for stillhet, redselen for fottrinn, for latter, for mennesker i flokk, for mennesker alene, det avbrutte studieåret og alle timene på treningssenter etterpå, timene for å styrke kroppen, for å ta ansvar, for å fjerne kroppen hun kjente og endre den til en sterk persons kropp, en person som aldri aldri aldri skulle la seg tukle med igjen. Kulden hun legger mellom seg og verden. Ugjennomtrengelig kulde. Kulde som skaper usikkerhet, avstand, uforståelighet, tvil.
Vi lever i et samfunn som sier "ikke bli voldtatt" istedenfor "ikke voldta". Et samfunn hvor små barn seksualiseres, og hvor offer ansvarliggjøres. Et samfunn som, i stor grad, ikke minst i kommentatorfelt på nettaviser, uttalelser i media og blant "maktå" ansvarliggjør offeret (kvinner eller menn). Politikere går ut og maner om at man ikke skal gå alene hjem. "Ikke vær fristerinner" sa en eldre kar i beste sendetid. Neivel. "Hun ba nok om det selv," står det i en nettaviskommentar fra en som presenterer seg som "konservativ kristen". Javel. Se på klærne, se hvor full hun var, se hvor flørtete han var, se hvor utagerende hun oppførte seg, se på dem, de viser seg fram i små kjoler og trange topper og fniser og drikker og... Når ble vi tøylesløse dyr?
Nei. Det er ikke sånn at siden naboens hund bjeffer på meg og høres ut som om den vil ta meg, kan jeg angripe den! Eller bilen til en kollega står der så fristende med blank lakk og greier, og han har satt den, der, akkurat der hvor jeg er NØDT til å se den, og det ligger småstein ved siden av, og selv om han roper nei, nei så bare må jeg, jeg kan ikke motstå å skrive TEACHER på den ene døra, det er så fristende! Jeg kan ikke ta det jeg vil ha, samme hvor fristende jeg finner det. Livet fungerer ikke slik, samfunnet fungerer ikke slik! Det burde si seg seg selv, vi burde kunne oppdra barna våre i tillit til andre mennesker, i tillit til systemet, i tillit til egne grenser. Vi burde ha en holdning til andre menneskers kropp som langt overgår holdningen til andre menneskers bil, sykkel og hund!
Ja, jeg er mamma til tre barn. Ja, jeg har lært dem å ikke gå alene, ikke sitte på med fremmede, ikke kle av seg foran kamera, ikke dele for mye. Dessverre må jeg lære dem det. Men jeg prøver også å lære dem at respekten vi krever fra andre, kan andre kreve av oss. Vi er ikke dyr!
Dette er ikke et innlegg om statistikk, om eventuell rasisme eller ikke-rasisme, eller om mørketall. Det kunne vært det. Kanskje det burde vært det. Dette er et innlegg som nok ser ut som om jeg skjærer veldig mange over en kam, og på en måte er det det, men på en annen måte ikke. Jeg vil poengtere noe om hva som kommer fram og blir oppfattet som en holdning når mennesker har vært utsatt for overgrep. Men aller mest:
Dette er et innlegg for å si noe om at det ikke er greit å voldta! Aldri. Aldri.
Det er ikke en folkegruppe, en mennesketype eller ett kjønn som voldtar. Det er voldtektsforbrytere som voldtar. I forhold. I vennskap. På fest. På gaten. Ute. Hjemme. Bilen. Og ja. Det finnes grupperinger og menn(esker) som mener det motsatte. At dersom man er pirret, kåt, tent, ja da har det gått for langt, har man blitt tirret, må tirreren være med på notene. Kjød er kjød, lyster er lyster. Mennesker er dyr. Internett er fullt av meninger om alt mulig, også om dette. Politikere er fulle av meninger, også om dette. Aviser, folk, drosjesjåfører... Fulle av meninger. Om dette. Kappen snus, man roper høyt og skriker ofte, men oftest ender det opp med TA ANSVAR! Ikke bli voldtatt, altså. Som om det er noens feil!
Det er til å gi opp av. Nei er nei. Du dør ikke av manglende utløsning, og er du så kåt, får du jammen fikse saken selv, da! Nei er nei. Nei! Korte kjoler er ikke et "værsågod forsyn deg!" Høy promille er heller ikke noe "værsågod forsyn deg". Barndom er ikke en oppfordring. Ikke ungdom heller. Ikke kjønn, ikke utseende. Og nei. "The point of no return" finnes ikke. Vi påstår å ha en velutviklet hjerne, da skal vi ha velutviklet impulskontroll også!
Vi sto der på rommet hennes, hun hikstet, skalv og var kvalm. Dusjet i en evighet. Blåmerkene var nesten svarte, jeg fikk ikke gå, kunne ikke gå. Gråten, selvpiningen og selvplagingen, det var sikkert hennes skyld, "jeg trodde jo ikke, jeg er så dum, jeg trodde han bare var grei, men jeg... jeg jeg jeg"
Hun er voksen nå. I levende live, med verdens største hemmelighet mellom seg og troen på systemet, troen på menn, troen på mennesker. Han? Han er pappa, skilt og bor i samme by som tidligere. Ut fra yrket han har, skal han ha plettfritt rulleblad.
Nei er nei.
