tirsdag 30. oktober 2012

Streif av håp

Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.

Ivar Aasen
Bilde fra dagbladet.no

søndag 28. oktober 2012

I can only imagine...

Det har gått i de store spørsmålene hjemme hos oss her nå. De store, store spørsmålene.  Spørsmål med smerte og håp og tårer og sår. Spørsmål uten ordentlige svar, og spørsmål som krever tid og tanke og trygghet. Som oftest ender vi opp i den enkle, grusomme "jeg aner ikke". Og så klemmer vi hverandre og er like spørrende og misfornøyde og tvilende og lengtende og undrende og tårevåte både jeg og de små filosofene jeg har vært med på å berike verden med.

I kveld lød et av de tusen spørsmål omtrent som dette:

-Mamma, koss vil du helst det ska vær i himmelen?
-Eg vett ikkje... trygt og godt, kanskje?
-Men... ka vil du liksom helst GJØR der oppe?
-Hm.. Eg vett kje heilt ka det e å gjør men...
-Eg vil iaffal hoppa, me kan sikkert hoppa kjempehøyt, og så ville eg snakka med oldefar. Og de andre. De kan sikkert hoppa i himmelen! Så kan me hoppa sammen!
-Ja, det hørtes jo kjekt ut men...
-Ka vil du då, allerhelst, mamma? Drikka kaffi? Elle, nei, du vil synga. Synga, sant, og dansa!!!
-Ja... kanskje..jo. Jo, eg vil egentligt det!
-Det va det eg visste. Eg hoppe, du danse. Me kan sikkert gjør det me lige!

Jo, det er dette jeg vil ha. Dette håpet, denne troen på og dette svaret: I himmelen kan vi gjøre det vi liker best. Og jeg? Jeg skal synge skikkelig høyt og danse skikkelig utagerende, kanskje til og med jublende!

Det er det jeg vil tro.

Jeg aner ikke.

Men jeg hører på "I can only imagine" med fabelaktige MercyMe, og kjenner at det iblant er godt å ikke vite

Men å håpe

Å klamre seg til

Et håp



lørdag 27. oktober 2012

En bok man ikke kan legge fra seg!

Jeg leser. Mye. Jeg kan drukne i gode bøker, gråte og le, elske hovedrolleinnehaverne og hater intenst å se filmatisering av bøker jeg liker fordi... ja fordi jeg alltid blir skuffet. Alltid!

Denne boken har jeg planlagt å lese, men den ble til slutt innkjøpt på slump i Bergen forleden, og slukt på bussreise mellom Bergen og Stavanger. Faktisk ble lesingen så intens at jeg måtte ta en selvpålagt liten pause før jeg kunne gå av bussen og ut i livet. Fordi jeg var så engasjert. Fordi den omhandler det viktigste, det vakreste. Kjærligheten mellom en mor og hennes barn, han er født i fangenskapet hennes mor ble kidnappet inn i da hun var 19. Det er en bok basert på fliker av fortellinger, en bok jeg lærte mye av, kjente meg igjen i og som sier litt om livsstyrke og livsvilje når det er helt umulig. Uten å male det rosenrødt eller kullsvart. Språket er spesielt, men lettfattelig og godt, bildene er vakre og tematikken... puh. Boka heter "Rom" og handler om en gutt på fem, Jack, og hans mamma. Og en hel rekke andre ting som er vanskelig, godt, spennende, utfordrende, gjenkjennende og skummelt å lese. Men les!!!

Har du ikke lest den, les! Emma Dononoghue er en fabelaktig forfatter, og selv om dette er den første boka jeg har lest av henne, blir den ikke den siste! Ihvertfall ikke hvis Inge Ulrik Gundersen oversetter dem.

torsdag 25. oktober 2012

De røde støvlene...

Støvlekunst. Foto og dekor Ming Unn
Jeg har sett dem i butikken. Flere ganger. Prøvd dem, jeg har speilet meg og tenkt at de kler meg, at jeg ser fresh og flott ut, at bena mine blir levende og spennende og vakre i røde støvler, at jeg har lyst til å ta på meg disse røde støvlene og gå ut i vestlandsregnet og lyse litt opp, være en støvlesol, jeg føler meg til og med vakker i de røde støvlene, skinnende synlig vakker, jeg elsker å prøve dem, de røde støvlene. Glad, fin, skinnende. Rød! Og etter jeg har tenkt det og beundret meg selv tilstrekkelig lenge nok, har jeg tatt dem av og satt dem  på plass igjen. I butikkhylla. Sammen med de grå og blå og sorte støvlene.

Det er ikke dagen for røde støvler, har jeg tenkt. Ikke i dag, men dagen vil komme en gang, en gang vil dagen være der, en fargesprakende og lys og glitrende røde støvler-dag. Det skal være en skikkelig glad-dag, og jeg skal ha en god grunn til å danse rundt i røde støvler og jeg vil kunne nyte det og glede meg til det og...

Det har aldri passet og ikke vært dagen

Har jeg tenkt

Ofte.

Ikke dagen.

Ikke før nå.

Når jeg sitter her med de sorte klærne i fanget og har mistet en bit av grunnmuren i livet, først da innser jeg hvor riktig og viktig det er med noen røde støvler ute i høsten.

tirsdag 23. oktober 2012

Tåre, du tarv ikkje falla



Det var lite for deg
men mykje for meg:
Eit smil då det gjaldt
og eit handtrykk var alt.

Tåre,
du tarv ikkje falla,
 
eg veit du er salt.
 
(Olav H. Hauge)
 


lørdag 20. oktober 2012

Vi kan faktisk hjelpe!!



Ja, jeg gråter. Jeg gråter over urettferdighet, smerte, manglende frihet, manglende frihet til å tro, mene, tenke, elske. Manglende frihet til å stå opp og være kvinne. Jeg gråter for kvinner som lider, barn som lider, menn som lider. Jeg gråter for 14-årige Malala Yousafzai som skytes fordi hun har meninger, er jente og har en stemme hun har brukt. Jeg gråter for tvangsutkastelser, for homofile som drepes eller straffes med fengsel for å elske. Jeg gråter over at det hvert minutt dør en kvinne, som oftest er dette kvinner som lever i fattigdom, diskriminert og gjerne også utnyttet. Jeg gråter. Jeg gråter for urettferdige fengselsdommer i alle deler av verden. Over manglende ytringsfrihet. Manglende rett til å være til. Over barn som vokser opp i krigens bakgård, over grådige internasjonale selskap som ødelegger og ruinerer og lurer land og styresmakter og kommer unna med det. Jeg gråter.

Og sammen er vi mange. En virvelvind. Tenn lyset, lys opp i hjørner og skjulte rom. La overgriperne, uansett hvilken makt, hvilket land eller hvilken folkegruppe de representerer, oppleve at de flombelyses, at vi ser dem, at de ikke får slippe unna med det.

Gi. Gi gjerne så det svir. Støtt TV-aksjonen, og tro på at det kan hjelpe. Vi er en verden, en menneskehet og har en sjanse og ett liv. Engasjer deg. Hev stemmen, tenn lyset og vær med!!!

Lytt til den fantastiske TV-aksjonssangen til Ane Brun her. Og gi, dersom det er mulig. Hvis ikke, støtt uansett, foreksempel på facebook. Kom an, godtfolk. Vi KAN faktisk redde verden litt her!!!

torsdag 18. oktober 2012

Prisen for å møtes er en gang å skilles

Det var de rosenrøde, nyforelskede dagene. Det var de dagene med fnising og latter, med smil og blikk med skjulte budskap. Det var tvinnede hender og sommerfugler i magen, bankende hjerter og yr, lett gange og brennende lengsel etter å være nær, etter å kjenne, etter å elske. Det var den lyseblå hverdagen, med ost på skiva og kaffekoppen med samtaler, hverdagssamtalen, de små ordene om livet, om oppvask og klesvask og morgendagens middag. Det var de mørkerøde høytidsdagene, med hvit kjole og blomster og bankende hjerter og fornøyde smil, jublende kyss og høylydte kjærlighetserklæringer. Det var de gule, gode dagene med bok i solveggen, rødvin og dype samtaler, samtaler om meningen, selve Meningen. Det var de lyseblå og lyserosa babydagene, med engstelig lykke og babytær, kyss, lukt og nye lyder, myk og dunete varme. Det var de grønne, håpefulle, stolte dagene, dager hvor lærdom ble utprøvd og man jublet over små skritt eller en tå i munnen eller et smil eller et ord. Det var de mørkeblå engstelige dagene hvor noe kunne være galt, hvor det gjorde vondt inne i kroppen, inne i hjertet, engstelig vondt, rødprikkete og glødende vondt, dagene som knuste og eksploderte og ble en million glassbiter, glassbiter som skar seg inn overalt, som gjorde vondt og som verket og smertet til det ubegripelige, glassbiter som skar arr, tusenvis av arr, små og store, dype arr. Det var de lilla dagene, de ubegripelige mørke og tunge dagene. De dagene hvor man ikke aner og ikke vet og ikke tror og ikke tør og ikke håper. Dager man vet hva man mister. Dager man mister.

Det er og var og er disse dagene. Hver dag.

Og midt i alle disse fargene og dagene vet man at at prisen for å møtes, elske, leve, danse kan være svært høy. Men alltid verd det.





(ordene i tittelen har jeg lånt fra Torstein, en venn som valgte å gå ut av livet alt for tidlig)

mandag 15. oktober 2012

Ingen er så trygg i fare

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjerner ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge.
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer


Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blant venner,
sine barns bekymring kjenner.

Våre hodehår han teller.
Hver en tåre som vi feller.
Han oss føder og oss leder
midt i sorgen han oss gleder.

Gled deg da, du lille skare!
Jakobs Gud skal deg bevare.
For hans allmakts ord må alle
fiender til jorden falle.

Hva han tar, og hva han giver,
samme Fader han forbliver,
og hans mål er dette ene:
barnets sanne vel alene

Ja. Jeg er redd. Og forvirret. Skrekkslagen. Sint. Skuffet. Ensom.
Vaklende. Sorgfull. Håpende. Mismodig. liten

Håper likevel det stemmer.

Litt.







lørdag 13. oktober 2012

...om å sitte på en fortausrestaurant...

...og bare være der. Puste, sitte, tenke. Være til stede i kaffekoppen, i den rutete duken og den harde plastikkstolen. Være til stede i fargene og lydene, kjenne lukten av vår, av sommer, av glede, av håp. Av fremmede mennesker og se fragmenter av liv, av Livet, av fremtiden. Barn med is, voksne med hender, trygge, gode hender, og smil. Glade smil. Trygge, varme smil. Sitte der. Alene. med en god bok jeg ikke trenger å lese i for å drømme meg bort. Bare sitte der og nyte, leve, være, i en verden som er lyseblå og oransje. Være synlig tilstede. Kjenne sorgen på avstand og gleden til stede. Være trygg, synlig og glad. Leve litt og være, elske litt. Elske mye. Puste inn solstråler og varme, kjenne at livet er godt.

Det er ikke i dag. Men kanskje. En dag.

En dag etter alt det andre.

mandag 8. oktober 2012

Det gjelder å skyve vekk


Banksy and the balloon girl

 
 
 
Det gjelder å skyve vekk, men ikke miste
Det gjelder å tenke på noe annet, men ikke glemme.
Midt i dagligdagse ord, så kjælne
at pelsen har lagt seg på dem før jeg stryker den:
Godt vennskapsord, vind- og værord,
velmente forbifartsord. Ja
midt i alt dette skvære jordnære
dukker likevel det andre opp, det egentlige,
det alt dreier seg om, det jeg må skyve vekk,
men aldri miste.
Det eneste jeg tenker på
når jeg tenker på noe annet
 
(Kolbein Falkeid)
 
 
 
Av og til sier andre det bedre enn meg selv. Mye bedre. Av og til er det nydelig å la andres ord være mine, og av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig eide disse ordene. Men jeg låner dem. Låner dem litt, og i noen enkle sekunder er de mine, før jeg sender de ut og lar dem blir dine. Så setter de likevel spor, ordene. Spor som lar meg lete gjennom gamle bøker etter trøst. Som får meg til å tenke, kjenne etter og kjenne igjen. Spor av tidligere tårer, mange år gamle tårer, mange år gamle tanker. Spor.
Spor som fargelegger mine egne ord og spor som får tankene fremover. 

lørdag 6. oktober 2012

That's my girl!!!

Jepp. Hverdagsantrekk.
Ryddedag. Ut fra teorien til de som regnes som absolutt fossiler voksne i heimen om at alt går lettere med litt god musikk, prøver vi å lokke husets ukronede (nåja... ganske så kronede, når jeg tenker meg om) femårige herskerinne til å delta i utgravingen/opprydningen på rommet hennes. Hun vil ikke. Hun vil ikke på den absolutt fabelaktige femåringsmåten, som jeg vurderer å kopiere til bruk i kommende lønnsforhandlinger og i neste møte i kommunestyret. Den "ligge på gulvet og gråååååååååte så sårt og så sint og så hissig at alle gir meg rett til slutt"-metoden. Vel. Durkdreven trebarnsmamma med god erfaring innen husarbeidvegring gir seg ikke. (Jeg er også pedagog. Usikker på om den sida er så innmari lur å vise til i dette innlegget..)

-Eg vil bare IKKJE rydda, mamma!
-Jo, det må du. Eg e med, det blir kjekt!
-Ne-he-he-heeeei.
-Pappa e med då? Det blir kjekt? (pedagogisk supertabbe. Jeg vet hva svaret er)
-Nei, du ska vær med, DU!!!
-Eg OG pappa e med. Kom, så hørre me på musikk. Ka lige du?
-Vett'kje
-E det nogen sanger du vett om som e gøye?
-(mumle-mumle-mumle)
-Sa du.... (svelg) Justin Bieber?
-Eg har ikkje noge musikk med han på!
-Men (svelg, svelg, svelg) LIGE DU JUSTIN BIEBER?? Og så du, min sønn, Brutus!
-Nehehei. Eg lige heller BIBEL-MUSIKK.

Puh.

Ille nok når hun kan teksten til Tooji's "Stay" så og si utenat, som det viser seg noen minutter senere. Når hun ligger der i senga og mamma og pappa svetter over rydding og vaskebøtter og støvsugere og mysterier som Polly Pocket eller Barbie? Og åpenbart vinner på alle fronter. Og synger. Høyt.


...og likevel er jeg bittelitt fornøyd...

fredag 5. oktober 2012

Hurra for alle verdens lærere!!!

I dag er det Verdens Lærerdag. På skolen jeg jobber på, foreslo et par av De Makeløse at det kunne bli en "Klem en Lærer"-dag. Absolutt ikke meg i mot.

Ja, jeg er lærer. Jeg er lærer for små, store og veldig store barn som er på vei ut i livet. Jeg får oppleve at de lærer å lese. At de behersker nye språk, nye ord, kunnskap. At de forstår koblinger. At de ler. Gråter. Knekker ironikoden. Knekker flørtekoden. Gråter. Mislykkes. Lykkes. Holder presentasjoner for publikum, på flere språk. At de forelsker seg. Krangler. Hater. Er usikre. Grubler. Elsker. At de vokser fra å ville ha bamsefester til å ville ha diskotek-og-lyset-av-fester. At noen opplever seg mobbet, utenfor, og jeg får prøve å bidra til å lette situasjonen i blant.

Vi er så privilgerte her vi bor. Alle har rett til god opplæring. Alle har rett til tilpasset opplæring, til trygghet, til rammer, til å bli sett. Når diskusjonene går om vi bør bruke iPad eller PC til å få best mulig undervisning, eller vi er mer bekymret for stillesittende og overvektige barn enn av truende sult og farlig skolevei, jenter har sløyd og gym som en selvfølge, og det er en selvfølge at jenter og gutter får samme grunnopplæring, da har vi det egentlig utrolig mye bedre enn resten av verden!! Selvsagt har vi utfordringer, mange utfordringer. Men for mitt bare liv greier jeg ikke å se at det er likhetstrekk mellom bekymringen for om de regner fort nok og leser grafer godt nok, og det faktum at svært mange barn aldri lærer selv de mest grunnleggende ting fordi de er fattige, har feil kjønn, herkomst, folkegruppe eller utgangspunkt, eller rett og slett risikerer livet for å gå på skolen.

Ja, vi skal jobbe videre frem mot en enda bedre skole. Og nei, jeg er slettes ikke enig med hva alle svært resultatorienterte politikere mener om dagens skole, og framtidas skole. Jeg tror mange glemmer noe svært viktig: Det hele angår mennesker. Ikke tall. Ikke kontrollerbare variabler, men mennesker. De mest dyrebare, fantastiske og vidunderligste vi har, nemlig barna våre! Framtida! Vi bor ikke isolert fra resten av verden, vi må se, markere og være takknemlige, og bygge en skoleframtid som bidrar til at barnebarn og barnebarns barn i hele verden går en trygg verden i møte!

Stolt lærer speaking! Gratulerer med dagen lærere i barnehager, skoler og institusjoner overalt. Vi er privilgerte og heldige.



...og tenker du, som mine fabelaktige elever, at dette er en perfekt dag til å klemme en lærer på, tar jeg mer enn gjerne i mot!! Noe jeg igrunnen kunne tenke meg hver dag, kjenner jeg!

torsdag 4. oktober 2012

Av og til...

...er det hverken tid eller sted eller rom til fjas og tull. Av og til vil man bare sitte under et teppe og drikke kakao, mens noen suller litt rundt og passer på en. I livet mitt akkurat nå er det mange sånne dager. Dager som egentlig er ikke-dager. Dager som ikke tas bilde av, som ikke minnes og som ikke erindres senere fordi man ikke vil erindre noe senere. Dager man vil glemme, stryke bort og forandre, uten mulighet for å gjøre noen av delene. Dager med spisse kanter og klump i halsen og klump i magen og late-som-om-smilet. Le-for-høyt-latteren. Konstant-bekymring-dager. Konstant-bekymring-netter.

Likevel fjaser jeg iblant. Rett og slett fordi det må være rom for å se på den delen av livet som ikke er farget blå og sort men som glinser i gult og oransje. Rett og slett fordi fjaset kan være med på å gi stabilitet i det meningsløse. Rett og slett for å la livet vinne litt, innimellom.





tirsdag 2. oktober 2012

Hattemakeren!!!

Jeg var rundt åtte år første gang jeg ble oppmerksom på det. Det. Jeg måtte av en eller annen grunn oppsøke Det Aller Helligste (lærerrommet), og sto redd og forskremt i døråpningen og ventet på frøken, da livet brått snudde. For der. Midt inne på lærerrommet som jeg husker som gigantisk, svart og med en bråte superskumle Lærere samlet, klar til dyst, nesten klare, iallfall, sånn friminuttklare, bevæpnet med rødblyant og kaffekopp. Og der satt han. Han sjøl. Skoletannlegen. Midt blant alle disse lærerne, og ikke nok med det, han spiste kake! Sjokoladekake! Med non-stop!!! Skoletannlegen, altså. Han med boret og skyllingen og stikkingen og FARO-lampen som blendet oss og alle de gode, sannsynligvis velmente men skikkelig strenge rådene om tannhygiene... Kake!!! KAKE!!! Rystelsen var skjellsettende, og selv om jeg åpenbart var et uoppmerksomt barn, siden Skoletannlegen var omgangsvenn som det dengang het, med mine foreldre, og hadde spist og drukket diverse, og ledd kjempehøyt flere ganger i stua vår, var det fra det øyeblikket jeg innså at også voksne har roller. Eller hatter, som det heter i offentlig sektor. Hvor jeg til daglig befinner meg. Pass godt på hatten, frue!

Jeg trenger en hattemaker. Det har nemlig blitt påpekt at jeg har mange hatter, men jeg har ikke hatt hatt til å ha på meg. Men nå skal det bli en endring i det!!! Kjapt oppsummert:

  • Lærerhatt: Åpenbart noe lilla, med frynser og litt batikk. Resirkulert.
  • Mammahatt: Lenge Sabaltannaktig, nå i kombinasjon med noe rosa fjærete
  • Konehatten: Siden gemalen er ingeniør bør det være en hjelm! Helst en tøff en!
  • Politikerhatten1: Oransje, stor og svær. Gjerne med nedfellbare skylapper og ørepropper
  • Politikerhatten2: Med innebygde prosjektiler med bedøvelsespiler! Ja!
  • Tillitsvalgthatten: Som politikerhatten, men må festes skikkelig. Gjerne i en annen farge.
  • Leder-i-diverse-fritidsaktiviteterhatten: Bør ikke være så stor. Og grønn. Grønn caps??
  • Venninnehatten: Bør egentlig være mange hatter, i mange farger.
  • Frustrert-og-sinna-hatten: Svart. Vingler mellom Pavehattfasong og Sabeltann.
  • Kristenhatten: Kanskje noe sjalete og snilt, eventuelt utformet som en glorie?
  • Bloggerhatten: Kan godt være en fargerik strikkelue
  • Visjonærhatten: Cowboyhattaktig. Gjerne rød, med ørnefjær
  • Torsdagshatten: Sombrero.
  • Endelig-freddan-hatten: Må være både eggende og sensuell og flagrende rosa.

Hatt. Foreløpig usikker på bruksområde
Kvinne for sin hatt, hattifnatt!


Noen andre enn meg som synes man MULIGENS kan finne en annen metafor enn hatter snart? Hvilken superhelt er du nå? Hvilken kake? Hva slags snop?

Metaforhjelp søkes. ASAP!