Av og til...

...er det hverken tid eller sted eller rom til fjas og tull. Av og til vil man bare sitte under et teppe og drikke kakao, mens noen suller litt rundt og passer på en. I livet mitt akkurat nå er det mange sånne dager. Dager som egentlig er ikke-dager. Dager som ikke tas bilde av, som ikke minnes og som ikke erindres senere fordi man ikke vil erindre noe senere. Dager man vil glemme, stryke bort og forandre, uten mulighet for å gjøre noen av delene. Dager med spisse kanter og klump i halsen og klump i magen og late-som-om-smilet. Le-for-høyt-latteren. Konstant-bekymring-dager. Konstant-bekymring-netter.

Likevel fjaser jeg iblant. Rett og slett fordi det må være rom for å se på den delen av livet som ikke er farget blå og sort men som glinser i gult og oransje. Rett og slett fordi fjaset kan være med på å gi stabilitet i det meningsløse. Rett og slett for å la livet vinne litt, innimellom.