søndag 29. januar 2012

La Familia!

-Æ du heilt ny i partiet, siår du? Da må æ bare få ønske dæ velkommen i familien!! (etterfulgt av sånn stor bamseklem av sorten "yndlingstante som ikke har sett deg siden du var 11 år og tror nok du fortsatt synes Bugg er  godt og hest er best")

Jeg har blitt politiker. Ekte, norsk bygdepolitiker, og i helga hadde jeg min debut på en helt ordentlig politisk konferanse. Mye lærdom i slike samlinger, en del lærdom av ymse karakter. Nettverk har blitt bygget, og lite bryter isen som å få 61 poeng på ordet "knurp" i Wordfeud. Nå er det ikke politikk dette innlegget skal handle om, men om familie. Utvidet familie, selveste organisasjonsfamilien! Jeg har gjort et lite analytisk dypdykk ned i selve arketypene i organisasjonen, og vil illustrere mine eksempler med (sannsynligvis) velkjente personlighetstyper fra familier. Min påstand er at vi finner disse typene i alle organisasjoner og lag, av en eller annen art.

Jeg har liten slekt og familie selv, så jeg har dessverre lite relevant materiale jeg har førstehåndskjennskap til , men jeg har venner med store familier, og en mørk fortid fra 90-tallet med hang til å se Hollywoodfilmer med festlige familier i diverse situasjoner. Så jeg mener selv at jeg har godt grunnlag for analysen...

Dyptpløyende analyse og knivskarpe observasjoner av Personligheter i Enhver Organisasjon:

  •  Tante Blid: Hun alle vil feire jul hos, hun med de store klemmene (se innledning), hun som setter standarden for hva vi snakker om, hva vi ikke snakker om, hva som er rett og galt. Hun ler ofte og høyt, har full kontroll, passer på at de minste har nok klær på og at de største gjør det de skal, og som man er litt redd skal lese det man tenker.

  • Onkel: Han med vitsene, han som ler kjempehøyt og kommer med sånne pinlige spøker. Han har sjelden fulgt helt med, og kommer med kommentarer som er festlige, men ofte litt i en parallell sidegate av tema..

  • Matriarken: To typer, enten forhenværende Tante Blid, eller Tante Blids bitre søster, som husker alt som var mye bedre før, og som ikke unnlater å kommentere hvor ille alt er nå. Kvir seg sjelden for å slenge ut lettere ubegrunnede påstander, og tsk'er på en suveren måte bort dersom hun skulle tas i utviding av sannheten. Begge typene har full oversikt, full kontroll og  er fulle av råd av alle slag. Begge typene snakker mye, gjerne skingrende høyt, og er ikke redd hverken for å avbryte eller overdøve

  • Patriarken: Betydelig stillere enn Matriarken, men når han først snakker, tier man, uansett hva han sier. Snakker gjerne om temaet som ble diskutert for tyve minutter siden, refererer ofte til fordums dager og egne bedrifter. Siterer ofte, og sprer gjerne beskyldninger det er vanskelig/man ikke rekker å motbevise. Kan mange gode vitser, som han ikke unnlater å gjenta.

  • Lillebror: Superivrig til å vise alt han kan, alle fremmedordene han har lært og ikke minst å bli hørt, sett og få teste ut kunnskapen i diskusjoner. Blir strålende glad av ros og oppmerksomhet, og eitrende irritert og stormende sint av motgang.

  • Storebror: Moden, reflektert og bittelittegrann besserwisser. Vil veldig gjerne framstå raus, tolerant og verdensvant. Er flink til å hjelpe matriarken (bli dullet med av matriarken), og fører lange, tålmodige samtaler med patriarken han gjerne spøker litt med i etterkant.

  • Lillesøster: Er innstilt på, og overbevist om, at nettopp hun kan redde verden. Engasjert, ivrig, taletrengt, himlende med øynene, lettrørt og gjerne kledd i primærfarger. Svært ofte er store følelser involvert, og svært ofte er hun blakk.

  • Storesøster: Svært ofte tidligere Lillesøster, men nå med et mer arrogant og ironisk blikk på sin egen innsats. Ofte svært engasjert i egne barn, egne hus og egen vaskemaskin, og erindrer at det var en verden utenfor, men lurer på om ikke den ender ved Legoland.

  • Kule-Kusine: hun du altfor sjelden ser (kan også være en fetter!), som har mye å snakke om, som det er deilig å sitte med, som ler og tuller og som ikke går av veien for å være litt kjærlig festlig på din vegne (eller gruse deg i Wordfeud..). Eller mimre om småfestlige felles minner, som i urovekkende stor grad ser ut til å sette nettopp deg i et noe snodig lys.

  • Frekke-Fetter: han du altfor sjelden ser (kan også være en kusine!), som du absolutt ikke har noe å snakke om med, men slektsforholdet gjør at man må. Stillheten overdøves ofte av Frekke-Fetters kommentarer  om hvor mye han tjener i forhold til deg selv, hvor mye han trener eller hvor mye han hat gått ned via lavkarbo. Gir deg en overveldende følelse av dårlig selvtillit og manglende tro på egne evner, og skaper intens irritasjon. (jukser sannsynligvis i Wordfeud!)

Tremenninger, besteforeldre, oldeforeldre, filletanter, svigerforeldre, barnebarn osv... Mange typer å studere ved neste korsvei. Analysen kan muligens utvides på et senere tidspunkt.  Men de er der. I lag og organisasjoner. Og jeg, jeg er en del av det. Familien.


Så spørs det da hvem jeg er??


(Og bamseklemmen? Helt fantastisk, smiler ennå! Tar gjerne imot flere slike!!)


onsdag 25. januar 2012

En tiger i tanken(e)!

-Eg kan bli ka eg vil!!!! KA EG VIL, det har mamma sagt!

Stoltheten over fireåringens fantastisk frenetiske roping døyves raskt av sannhetens erkjennelse. Jeg stålsetter meg et lite sekund, før obligatorisk bulder og brak og to par lynende blå øyne setter meg i Hverdagsløgndetektoren (=intense blikk kombinert med flere tusen forskende spørsmål som stort sett består av "hvorfor"). Sender en lynende sint tanke til den ubetenksomme fortidsversjonen av meg selv, som åpenbart har sagt noe åtteåringen finner vanskelig å finne sannhetsgehalten i.

Minsten: Mamma, sant eg kan bli ka eg vil?
Mamma: Jo, klart det, for sånne fantastiske unger som dere, står alle muligheter åpne (prøver meg..)
Minsten: Jammen eg kan bli ka eg vil når eg blir stor?
Mamma: Ja, alle kan bli hva de vil, gutter kan bli leger og sykepleiere og jenter kan bli...
Minsten: Eg vil bli TIGER!! (intens og imponerende himling med øynene fra storebror)
Mamma: Tiger?
Minsten: Eg vil gå rundt og brøla og ha masse hår i fjeset heile dagen. Sant eg kan det mamma?
Mamma: Ehh (storebror himler nå såpass med øynene at jeg lurer på om det kan være skadelig)
Minsten: Du har sagt eg kan bli ka eg vil, kan eg ikkje det? (store, blå og lettere desillusjonerte øyne)
Mamma: Klart du kan bli tiger! Eg ska finna ein god tigerskule te deg!

Hverdagsidyllen er gjenopprettet, de vandrende Løgndetektorene har sett en dinosaur i hagen, og må ut for å teste motet sitt i møtet med skumle dyr. Jeg står igjen på kjøkkenet, lettet over at uværet gled over, irritert på fortids- og nåtidsmammaen til ungene mine, og samtidig sprekkeferdig av stolthet. Klart jeg vil ha en tiger-datter! Jeg vil gjerne ha en jente som brøler litt, og hun kan gjerne ha hår i fjeset om det er det som gjør henne lykkelig! Og hun har jo alle mulighetene, denne lille kloningen av meg selv da jeg var liten. Hun kan bli hva hun vil, og jeg håper hun tar med seg noen tigeregenskaper inn i samme hvilke valg hun tar. Jeg håper hun husker tigeren i seg resten av livet. Jeg håper ingen dreper denne indre tigeren, at ikke hverdagskrav, lekekrav, vennekrav, kjærestekrav, skolekrav og egne krav fjerner dette tigerovermotet.

Sender et memo til framtidsversjonen av meg selv, som kanskje kommer til å møte enda større yrkesveiledningsutfordringer (som ikke kan løses med en nødløgn..), og håper inderlig at jeg (og hun) er like åpensinnet da! Sender et mentalt spark til nåtidsmeg og vil kopiere tigeregenskapene (vel.. brølingen.. er litt usikker på det ansiktshåret..) Jeg vil bli tiger jeg også. For jeg kan nemlig bli hva jeg vil!

Ute i hagen har dinosauren blitt fanget, den er kastet  i fangehullet (trampolinen) og matet  med rips. Store mengder rips.

-Eg vil bli prinsesse når eg blir stor!! Eg kan bli ka eg vil, det har mamma sagt!

(før åtteåringen himler øyeeplene inn i hjernen, lokker jeg med is...)








lørdag 21. januar 2012

"[...] but, as a rule, I like to be alone and undisturbed."

George Wells "The Invisible Man" (1897).

Dersom jeg skulle oppleve å havne i et spesielt energifelt og få superkrefter, få en kappe med en spesiell egenskap eller få tre ønsker oppfyllt av en fe, kunne jeg tenke meg egenskapene til den usynlige mannen. Boka sitert ovenfor, som forøvrig er veldig god, er nok muligens noe mer samfunnskritisk og med et noe større nedslagsfelt enn jeg har i denne bloggen, men tanken på å kunne gjøre seg selv usynlig for å oppnå egne fordeler, må vel sies å være fristende! (Ser at her glippet jeg en sjanse til å vise storsinn, nestekjærlighet og politisk teft nok til å redde verden fra despoter og det som verre er, men akk. Lover at dersom jeg kommer i et slikt energifelt en gang, skal jeg gi diverse politikere dårlig nattesøvn, sprittusj-barter og hviske Sannhetens Ord inn i ørene på dem så ofte jeg er i øre-høyde med en av dem!)

Da jeg var barn fantaserte jeg om å bli usynlig, gå inn på skolen og skrive på tavla. Ikke stygge ord eller noe, bare et intenst behov for å klatte med kritt! Da jeg var ungdom fantaserte jeg enten om å være usynlig og fotfølge Ukens Store Kjærlighet, eller å være usynlig og rette opp i alle feila på siste matteprøve.

Som voksen er det ikke så ofte jeg fantaserer om å være usynlig, ihvertfall er det slutt på kritt-fantasiene, men det kunne jo være en beleilig egenskap å ha, det å kunne snike seg inn på andre. Faren med det er jo at andre også kunne blitt usynlige og sneket seg inn på meg, og jeg er usikker på om jeg liker den tanken så godt.

Vel, nå viser det seg at jeg faktisk muligens har usynlighet som evne. Jepp. Er ikke helt sikker på hvordan det fungerer, men jeg har flere forskjellige eksempler å komme med, og alle bevis peker i samme retning: Ukontrollert usynlighet.
  • Parfymeri. Vet ikke om det er luktene og kjemikaliene som gjør det (eller om det er mengden maskara på ekspeditrisen som gjør at hun ikke klarer å holde øynene åpne?), men selv om det dinger og donger i døra, selv om jeg lukter på det ene etter det andre av løfter om evighet, kjærlighet, pasjon og sommerfragmenter, er jeg definitivt ikke mulig å se.
  • Sportsbutikker. Åpenbart fullstendig usynlig, spesielt det stedet der jeg kjøpte sykkel og måtte henvende meg til fire forskjellige tyggistyggende tenåringsgutter med bleika hår. (Notat til meg selv: Blir muligens mer synlig når jeg er rødglødende sint!)
  • "Hvem blir med på volleyballen?" Fullstendig usynlig. Sier ikke mer. Gjentatte eksempler fra ungdomsskolealder, videregående, høyskole og lærerrom. (Forsåvidt forståelig, er jo sjelden man trenger å blokkere noe særlig under nettet...)
  • Lunsj på kurs. Da har jeg til og med opplevd at jakka og veska mi også var usynlig, og puttet på gulvet under pedagogen i 50-åra som plasserte seg der.
  • Forsamlinger med folk som kjenner hverandre godt fra før av, og som det står "alle hjertelig velkommen" på plakaten til. Fullstendig usynlig, det vil si, kanskje muligens LITT synlig hvis de ser meg fra øyekroken eller tar en veldig rask hoderisting i min retning. Ellers er jeg tydeligvis usynlig, for ingen ser og ingen smiler, ingen som hilser og dersom jeg lager en lyd til hilsen, blir de forferdelig overrasket over Stemmen Fra Intet. (Teorien min går på at det er flere som har denne evnen også for det er flere som ikke ses, og som opplever andres forvirring om de kommer med en lyd. Jeg ser noen av dem, og vi prøver oss på små, oppmuntrende smil, men det er ikke lett for oss usynlige å være helt sikre på om det er oss som det smiles forsiktig til i det skjulte, eller om det er noen bak oss!)
Den usynlige mannen hadde selv påført seg sin usynlighet, og utnyttet denne. Det er slik usynlighet jeg mener kan komme til gode i sprittusj-bart-øyemed. Ukontrollert usynlighet er litt verre, og jeg vet at slike ufrivillig ukontrollert usynlige barn har en tendens til å bli veldig synlige (og problematiske) ungdommer, og at noen usynlige voksne har tendens til å bli resignerte voksne.

Vet du hva? Tittelen på dette blogginnlegget er helt feil. Jeg vil nemlig ikke være usynlig og i fred, jeg vil være synlig og forstyrres!!! Jeg tror egentlig de fleste mennesker vil det, små som store. Skal jeg bråke mer? Rope litt? Plassere meg på steder og ikle meg kostymer? Se meg!!!



Ser du meg? Jeg ser deg! Hvis du forstyrrer meg, lover jeg å forstyrre deg tilbake!!!!!







tirsdag 17. januar 2012

Nei, ungdommen nå til dags!!

På tide å komme med et aldri så lite blogginnlegg skrevet i moden harnisk og rettmessig harme. Som en av Disse Som Tjener Landet Med Kritt Og Rødblyant, er jeg åpenbart i besittelse av erfaringen og nærheten til, ja nettopp, ungdommen av i dag. Kunne lesset av meg med eksempler, men har plukket noen velvalgte som jeg mener beskriver situasjonen godt. De er ikke som vi var, i hine hårde dager, det kan man trygt si!

Velvalgte eksempler:
  • Sønnen min på sju valgte taktikken "jeg tar alle skolebøkene med meg hjem hver dag, så slipper jeg å finne ut hvilke jeg har lekser i". Syklende en morgen gikk det som det måtte gå, vekten fra sekken (som sannsynligvis var mer enn vekten av han på den tiden) forskjøv seg, og i bakken nedover mot skolen ramlet han. Hull i buksa, blødende kne, såret stolthet, og en 10.klassing rett bak. Vet du hva hun gjorde? Stanset, hjalp han opp, trøstet, bar sekken, fulgte ham til klasserommet, smilte oppmuntrende, kom selv 7 dyrebare mattetimeminutter for sent. Ikke nok med det, i friminuttet spurte hun ham om det gikk bedre, og æren var fullstendig reddet og stoltheten vendte tilbake hos min lille, uheldige vinglepetter.

  •  På tross av de eminente egenskapene kritt og gråblyant har, er det PC og minnepenner og dataparken som har overmannet klasserommet. En ungdom med sigende buksefeste på lettere desperat minnepennjakt fikk (i all hemmelighet overfor faglæreren...) låne undertegnedes minnepenn, hentet presentasjon hjemme, avholdt presentasjon og før lånet ble tilbakeført hadde vedkommende lastet inn et bilde av min STORE helt Knut Nærum, og skrevet "Takk for lånet" under.

  • På gangen, utenfor toalettene, står jentegjengen. Mobbing, gruppepress og innestenging av mindre elever på do freser gjennom hodet mitt, men før jeg får ta på meg den strenge mina og kjefte litt, trekker de seg kjapt tilbake, og ut av døra kommer to førsteklassinger, som har forsert Løvens Hule (toalettet) og klart seg. Med lettet blikk stormer de to små ut og bortover gangen, mens ungdomsskolejentene tar fram alle sminkeremediene de har tenkt å bruke, og mimrer om hvor fælt de synes det var da det var noen store når de var på do....

  • "Kan me spisa i hallen i dag og? Det e så kjekt når dokke spise med oss!!!" Tilbakemeldingen på mellomtrinn og ungdomsskole samlet i hallen til mat og lek er herlig, og å se hele gjengen i turnringene eller med dansk stikkball... gjør godt! Når i tillegg en av elevene et par ganger har lurt på hvor kluten er slik at de kan tørke av bordene etter spising kjenner jeg en bevring i pedagoghjertet...


Nei, ungdommen er ikke som de var. Det har de vel aldri vært!!!!!

lørdag 14. januar 2012

“The knack of flying is learning how to throw yourself at the ground and miss.”

(Douglas Adams)

(Fredag morgen, kl. 06.25. Hektisk baderomsaktivitet)
Jr: Kor langt kan du fly?
M: Eh, eg tror ikkje eg kan fly særlig langt...
Jr: Koffor ikkje?
M: Eh, nei, eg vett ikkje. Kanskje eg e for gammel?
Jr: Kunne du det før?
M: Eg vett sant å sei ikkje, eg har aldri prøvd!
Jr: Koffor ikkje?
M: Fordi eg vett at det ikkje går, vel!!! (glippande pedagogikk, sjekk klokkeslettet!)
Jr: Koffor ikkje?
M: Vett ikkje, kanskje eg ska prøva å fly en dag?

Ja, hvorfor ikke? Hvorfor i alle dager har jeg ikke prøvd? Jeg har klatret høyt i trær, stått på en fjelltopp og følt at jeg eier hele verden, jeg har snurret rundt og rundt i svimlende fart, til jeg ikke vet opp og ned lenger, jeg har hoppet og danset, men aldri prøvd å fly! Oppriktig talt er jeg jo igrunnen glad for at jeg ikke prøvde fra de øverst høydene, men i overført betydning kunne jeg gjerne prøvd litt mer. Som litt-over-midten-av-tredve-åra omgås jeg folk som gjør opp status i livet sitt. Noen skifter jobb, noen skifter bil, noen skifter kone, sveis, størrelse, og klessmak, noen slår flere fluer i en smekk. Og selv om jeg kan si mangt og mye om bleika hår med stadig høyere hårfeste, er jeg imponert fordi de faktisk gjør noe! De prøver seg på et bittelite hopp, en liten sveving. Tenk om noen av dem faktisk klarer det?

Fly-prosjektene mine er ikke så store, men det er etterhvert en lang liste med ting jeg aldri gjør, men sier jeg en gang vil (eksempler, ikke i prioritert rekkefølge); lære meg å spille gitar, jobbe mindre, skrive mer, lære meg å hekle, lære meg å danse, dykke, spille trommesolo, synge i kor, synge KJEMPEHØYT, spille revy, farge håret rødt, få en jobb hvor jeg er med på å gjøre en forskjell, male et bilde og skrive en bok.

Jr: Hvis du vill, mamma, kan eg vær med deg når du ska prøva å fly!
M: Så kjekt då! (rørt klump i halsen) Sko du holdt meg i håndå? Så kan me prøva i lag!
Jr. Ha, nei, eg vett jo det ikkje går an å fly, mamma! Eg sko ha dytta deg eg, og sett på når du landa!

Javel. Sjarmerende. Men kanskje er det nettopp litt dytting som skal til? Du er velkommen til å prøve!!






tirsdag 10. januar 2012

En ukuelig pessimists bekjennelser

"Just do it" skriker joggeskoa. "Berre gjer da" brøler PULS-Yngvar. Klart jeg kan. La meg bare stoppe opp og tenke litt på mulige og umulige konsekvenser først. For det første: Bak ethvert speil lurer et ris, det er stort sett alltid en ugle i mosen og det kan lett gå galt.

Jeg er av den typen mennesker som slettes ikke er sikker på om ferga går når den skal gå, og ser absolutt muligheten for at flyet rett og slett letter FØR tiden, og som gjerne vil være ute i god tid før avreise sånn bare for å være på den sikre siden. Hva dette har gitt meg? Bortsett fra oppgitt himling (innimellom temmelig spydig himling!) med øynene fra de jeg reiser med, har jeg hatt god tid til å lese bøker, aviser og til å bli veldig godt kjent på forskjellige kafeer og i tax free-butikker. VELDIG godt kjent.

Jeg har sluttet å veie meg, rett og slett fordi jeg er sikker på at badevekta gir meg negative tilbakemeldinger, også selv om jeg merker på både bukselinning og speilbilde at pila bør være nedadgående. Jeg våger knapt å se tour de ski eller håndballfinaler, rett og slett fordi utøverne sannsynligvis taper om jeg skulle slumpe til å se på, og jeg regner med at jeg blir lurt om jeg handler på nettbutikker (når jeg handler, ikke om... noen sjanser tar selv en ukuelig pessimist!).  Jeg er sannsynligvis til bry og er sannsynligvis masete om jeg tar initiativ til å prate med folk, og får jeg ikke kontakt med de jeg skal ha kontakt med når jeg skal ha kontakt med dem,  har jeg kjapt diverse skrekkscenarier på netthinnen. Arrangerer jeg noe regner jeg ikke med det kommer folk, sier jeg noe regner jeg ikke med å bli hørt (skriver jeg en blogg er jeg slettes ikke sikker på at noen vil lese...) Jeg kommer til å snuble, jeg kommer til å falle, jeg kommer til å bomme på ballen og jeg kommer til å svi maten.... Hva alt dette har gitt meg? Bortsett fra at jeg ikke vet hva jeg veier (noe som jeg greit lever med!), og ser på skiresultater på tekst-TV har jeg nok gått glipp av mange kjekke samtaler fordi jeg er redd for å være til bry. Jeg har ødelagt mye mat og bommet på det meste innen ballspill (men har også truffet, når jeg tenker meg om!) Jeg har hatt ufattelig mange våkenetter og har skrevet uendelig mange huskelister.

Jada. De fleste bekymringer er grunnløse. De fleste scenarier skjer aldri, samme hvor detaljert jeg har sett dem i min indre fremviser! Men ta dette i betraktning før du dømmer bekjennelsene mine: En som har sett på alle negative eventualiteter på forhånd blir stort sett bare positivt overrasket! Jepp! Sånn sett fungerer pessimisme som en god leveregel.

Til nå, i hvertfall. Det spørs jo hvordan det går etter å ha kommet ut av pessimisme-overlevelsesdrakta!

lørdag 7. januar 2012

-Eg vett ka me må gjørr før me får unger!

Utsagnet fra husets fireåring gir mamma et iskaldt grøss nedover ryggen. Jovisst er de mer frampå og tidligere ute enn vi var, men denne kunnskapen kunne nok ha ventet veldig lenge! Som vanlig er vi i hastemodus på vei til barnehagen, og i andpustenheten får jeg spurt (pedagogisk, selvfølgelig(!)) om hva hun mener og hvem som eventuelt har sagt noe og dersom det er Tøffe-Tommy som har fortalt det, så er han bare fem år og mamma er myyye eldre og vet myyye mer. Alvorlige øyne, overbærende sukk og en stopp i bakken. "Mamma, før me får unger må me gå på skulen og læra alt!"

Puh. Reddet, enn så lenge. Vel inne i barnehagen sender jeg Tøffe-Tommy mitt strengeste og mest iskalde blikk, før jeg klemmer og løper lettet ut. Hun skulle bare visst. Ærlig talt, som representant for meg selv som mamma: Jeg skulle gjerne gått på den skolen og lært alt. Hva gjør man når bamsen er borte, eller det er monstere under senga? Når matteleksene er umulige, når nettene er lange og kalde og dagene grå? Hva gjør man når alt er URETTFERDIG, eller når den lille vil redde verden? Når bollene blir steinharde, når man ikke finner badehetta, når vaskeromsinnholdet vokser en over hodet, når man vil ut og bort og vekk? Febernattevåk, spysyke, tisseuhell, det skulle jeg gjerne lært å håndtere på riktig måte. Forelskelsene, gledene, redselen for at de skal såres, redselen for at når de ikke kommer hjem i tide så.... redselen for mannen i den hvite varebilen, redselen for at mine feilvalg også blir deres. Gleden deres over tegning nummer en million, eller den fantastiske solen hun tegnet på tapeten, hva gjør jeg med den? Stoltheten deres, skjønnheten... Religiøse spekulasjoner, englene de har sett, djevelen som nabojenta så i hagen, mamma hva er det? Hva er døden, mamma? Må alle dø, jeg vil ikke at du skal dø... Er det tyggis i himmelen? Og hva med den dagen de faktisk vet, helt på ordentlig hva som må til for å lage barn, ja hva med den dagen? Og...og...og..

Pensumlista er lang over det vi burde lært!

Personlig vurderer jeg å holde på troen hennes på meg som velkvalifisert Supermamma en stund til, og skaffe meg spenstig (og elastisk, nå i oppstarten av Alle Gode Ambisjoner) trikot. Dersom noen av dere der ute har et Mammaskole-brevkurs liggende, tar jeg i mot med takk, og et seriøst forsøk på splitthopp!






torsdag 5. januar 2012

Fargeblind

Mennesker kommer i de fleste størrelser og utforminger, sånn er det simpelthen bare. Alle ser ut til å ha et eller annet særtrekk og noe helt spesielt, og man skal ikke bla i mange såkalte glossy magasiner eller se mye på TV, før vi ser hva som skal være vakkert. Jo høyere, tynnere, jevnere og glattere en er, jo vakrere er man. Debatten rundt dette skal jeg med glede ta en annen gang, jeg tar den faktisk temmelig ofte med elever som føler de ikke strekker til og ikke passer inn! "Jeg ser jo at jeg ikke er normal!" Nei vel? Men hva er normalt?

Alle har vi ting vi ønsker å skjule eller endre på. Selv har jeg  gitt meg selv varige skader på akilles-senen etter å ha prøvd å kompensere for manglende centimeter i høyden, og ført meg selv på besvimelsens rand i et forsøk på å holde inn magen. (Som voksen. jepp. Stein i glasshus...). En av mine beste venninner har påført seg selv store nakkeproblemer ved å gå krumbøyd i mange år for å skjule sine "ekstra" centimetre. En av mine forelskelser i ungdommen har en heftig mustasje for å skjule et fødselsmerke på størrelse med tuppen på en fyrstikk... Alle skjuler vi nok noe, eller prøver å skjule noe, uvisst av hvilken grunn vi har.

Alt kan derimot ikke skjules. Fødselsmerket er det ingen som ser, min venninne er en høy flott  dame med et "duknakket" image. Jeg lurer nok ikke særlig mange på verken høyde eller vekt, men er du sikker på at du vet hvor gammel jeg er? Er du sikker på at de grønne øynene mine ikke er linser?Og er du sikker på hvilken hårfarge jeg egentlig har? Sannsynligvis ikke...Og her, her er jeg ved sakens kjerne: farge. Til tross for sminkeverden, solarium og diverse medisinske resultat med som oftest uheldig resultat, det er ikke helt enkelt å skjule hudfargen sin. Det er så tydelig, så veldig lett å se om man på en eller annen måte har en annen avstamning enn seg selv, og tro meg, jeg bor på landet, og her er det ikke flust med farger! Jeg er barn av min tid og barn av min tro og min mening, og mener at verdi og egenskap absolutt ikke har noe med farge å gjøre, men jeg har også tatt meg i å snakke kjempehøyt og stakkato overtydelig babyspråk til en voksen mann! Han het Jonas, og bor i Sandnes. Der har han bodd lenger enn jeg har levd. Hvorfor? Aner ikke. Fargen hans, min ubetenksomhet og ubevisste fordommer brølte simpelthen ut "SÅ FIN BABY DU HAR FÅTT? ER DET GUTTEBABY ELLER JENTEBABY". På klingende sandnesisk svarte han at "gutten hette Theodor, og takk ska du ha, herrlige jenta du he fått". Grem.

Selvopplevd barnehagemoment: To gutter står og venter på sine to travle pappaer. Pappaen med bakgrunn fra Sri Lanka kommer først, småløpende opp bakken. "Se, pappaen din e jo heilt brune!" Stor bestyrtelse blant guttene. Minutter senere kommer faren til gutten med umiskjennelig nordisk bakgrunn spurtende opp bakken. "Se, pappaen din e jo heilt røde!" Latter, så mye latter at de må sette seg på en benk, disse to nydelige, fargeblinde guttene, med sine nydelige, fargerike fedre...

Måtte fargeblindheten deres vare, og være smittsom!!!

mandag 2. januar 2012

Å lene seg litt lengre frem...

Noen av mine yndlingsfortellinger da jeg var barn, var fortellingene om ungene i Bråkmakergata. Jeg synes historiene om denne fryktløse, sta og tøffe Lotta, og de tøffe, småfrekke og spennende søsknene var helt topp, og aller best likte jeg den av fortellingene hvor de konkurrerer om å lene seg ut av et vindu, og så "plutselig vant Jonas". Fantastisk! Jeg ser det hele for meg, hvordan de kniver om å bøye seg lengst mulig fremover, presser seg fram, skuldre ved skuldre til plutselig "svupp" en av dem faller ut. For så å reise seg igjen, le og være "seierherre"

Jeg vil prøve å overføre dette som best jeg kan til mitt eget voksenliv. Hvem er jeg i det vinduet? Er jeg Jonas, som faktisk tar sånne sjanser at han faktisk tryner? Er jeg Lotta, som er den aller minste, men som prøver å gjøre alt det søsknene gjør, uten å alltid helt få det til? Og som roper, skriker og kjefter litt for det, og som definitivt er alltid synlig og alltid hørbar? Eller er jeg Mia, som er med på leken, men som strekker seg akkurat så langt at hun står trygt, og som oppsummerer det hele etterpå, og som snusfornuftig hyller og refser han som tok sjansene?

Er nok litt av alle. Iblant, men sørgelig sjelden, er jeg Jonas. Har nok gått på trynet mange ganger, men vet å passe meg, og vet å absolutt ikke le av det etterpå, heller dekke over det! Litt oftere er jeg nok Lotta, som prøver og prøver, men ikke helt får det til, og heller kjefter og smeller litt. Dessverre har voksenlivet åpenbart en aldri så liten (ganske så stor) Mia i meg. Som nok er med, men som oftest på trygg grunn. som irettesetter og roser i ett og samme åndedrag, og som faktisk ikke helt vet hvor gøy det kan være å miste fotfestet litt.

Akkurat nå, i trygge omgivelser i godstolen foran peisen, skulle jeg ønske at jeg turte å lene meg så langt ut at jeg plutselig vant!!! Irettesettende Mia'er eller ei, målet er å reise seg å le av det hele, og så gå krumbøyd på neste utfordring!

2012... Da Liv tok en Jonas?