Same procedure as last year...

2014. Året jeg blir ellevill med spraymaling?

-Så, Liv, hvor veltrent ble du dette året da? Synes nesten det ser ut som om du har litt vondt i ryggen, jeg....
-Nja, jeg, joda, jeg eh...
-Og hva er det du egentlig har gjort med håret? Kort fortsatt?
-Ja, men...
-Og hvike karrierebyks har du gjort da? Og hvilke politiske områder har du fått satt ditt særpreg på?
-Nei, altså..
-Og jeg husker denne "grip-dagen" og måneskinnsturtanken du proklamerte. Hva ble det til med den? Eller synge-så-høyt-du-bare-vil? Eller all romantikken som skulle blomstre? Teologien som skulle på plass? Erklæringen om å ikke provosere fram en eneste negativ diskusjon? Har du grått foran andre? Stotret? Tabu-ord, da..? Tålmodigheten med ungene da? Mhm... Nye venner da? Fått det? Spennende reisemål, du var på charterferie, menneske. CHARTER!!!!!!
-Nei, det gikk kanskje ikke helt som planlagt, men...
-Men? Hvilke men? Det finnes ikke noe men. Ingen unnskyldninger. 

....

-Bare vent. Nå begynner du snart igjen. I løpet av dagen har du garantert meislet ut planer om trening (gå på jobb!), reising, romantikk og skriving. Tro du meg!
-Ja, men bare været blir litt bedre, så er jeg i gang.
-Og bare vent, snart hoster du opp den tålmodig-og-lyttende-greia også. Og den ikke-provosere-andre-unødig. Hjelpe meg.
-Ja, men der har jeg jo en vei å gå, og jeg er jo på vei, er jeg ikke?
-Jeg garanterer nesten at dette året kommer en "studere videre" også. Ærlig talt, rund dag coming up og greier. Lukter midtlivskrise lang vei. 
-Ja, men jeg kunne jo virkelig tenke meg å lære mer!!!!!
-Studere videre, synge i kor og være snillere, sunnere og mer tålmodig. Hohoho! Hvert år!
-Ja
-Hvert år
-Ja
-Da vi gikk inn i 2013 også.
-Ja
-Klarte du det?
-Nei. Eller jo. Eller litt.

........


Fortidsjeg, fremtidsjeg og nåtidsjeg takker for dette året, og ønsker velkommen et nytt. Med ikke-så-veldig blanke ark, kanskje, men med nye tusjer og fargestifter!

Takk for det gamle!

Jeg har all verdens tid

Jeg har tid. Mye tid, god tid. Jeg har tid til alt en dame i min alder skal ha tid til, og litt til

Snart

snart 

skal jeg ta meg den tida 

telefonsamtalen til en gammel venninne 

koster

bytur med mora mi

kafé

skravling

teatertur helt alene

trene opp ryggen igjen

den konserten, vet du, med sangene som får meg til å gråte

 lese den gode boka en gang til

gå måneskinnstur med mannen min

tegne tegninger med minsten

løse verdensproblem med tiåring

lytte til tenåringens musikk

lytte

snakke

elske

dele et glass rødvin med min beste venninne

invitere noen på hverdagsmiddag

spille gitar

drikke kaffe

si takk

si unnskyld

synge høyt

le høyt, sånn med magen, sånn at det gjør vondt

gråte over tapte drømmer

juble over det som ble bedre enn man ante

lytte til hvor jeg skal være

hva jeg skal være

gi en klem

få en klem

feire de små tingene

glede meg over livserfaring

savne de som ikke er her

klemme litt ekstra de som er her

være 

mamma

venn

kjæreste

datter

søster

Jeg har all verdens tid. 

Tror jeg. 

Til jeg om igjen og om igjen blir minnet på at slik er det

 ikke. 

Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus

Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk

Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.

Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet

Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå

Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.

Om å føle seg skikkelig, skikkelig viktig.

Ikke akkurat leirmat. Men glutenfritt, iallfall!

Jeg er som de fleste andre svak for smiger, og i et yrke hvor jeg ikke akkurat overøses av stående ovasjoner eller klapp på skuldra, er jeg lett bytte for fagre ord. I tillegg har jeg hatt en slitsom høst, hvor jeg har vært hu-derre-grå-musa, hun med ambisjonene og drømmene og ønskene og som det går i litt tullball for. Jepp. Nettopp. Skikkelig høst-høst.  Og enda mer i tillegg, jeg har til og med sukket både hit og dit, sukket etter å få forløst denne egentlige meg, denne sprudle-smile-synge-danse-juble- meg, jeg har higet etter å bli sett og anerkjent og hørt.

I dag ble jeg det.

Trodde jeg.

I to timer.

Tre oppringninger fra Spennende Ukjent Telefonnummer. Googlet til å komme fra en organisasjon av den litt spennende og nifse sorten, og jeg antok at det ville være en utfordring der. En synliggjørende vi-heier-på-deg-Liv-utfordring. En nå-er-du-synlig-nå-utfordring.

Jada.

Jeg rakk å tenke godt og lenge på dette, fantasere og tenke på klær og sko og sveis og ordvalg. Jeg var sikker på at nå, nå, altså, nå var min tid kommet.


Ring-ring
Ring-ring

Etter to timer viste det seg at vedkommende som ringte hadde funnet en mail jeg hadde sendt for ett år siden. En mail om mat. Mat for allergikere. Leirmat.

Jada.

I det minste spiller jeg ikke panfløyte på en litt dårlig produsert youtubesnutt.

Det kommer en dag, i morgen.....

Knockout

Av og til løper man rett på en vegg, eller tryner i et hull man selv har holdt på å grave. Eller rett og slett famler i mørket og ikke finner veien ut sånn helt på egen hånd. 

Da er det vidunderlig godt å oppleve at det finnes mennesker med store klemmer. Mennesker med tid og tålmodighet. Blikk. Varme smil. Gode ord. Kleenex i veska. Mennesker som henger oppmuntringsgave på døra en helt vanlig fredag. Mennesker med tid. Med raushet. Med kaffe.

Mennesker som spiller Wordfeud med en, og mennesker som finner ut at de skal sende en link til musikk simpelthen bare fordi den sangen er fin. 

Folk, altså. Som løfter en opp etter en knockout.

Fint.

Voksen

Jeg er ikke sint. Ikke er jeg veldig skuffet heller, jeg er bare litt... snurt? Føler meg litt lurt, litt sånn katta-i-sekken lurt.

Fordelen med å være voksen

Som barn trodde jeg oppriktig at de hadde svar på alt. De. De voksne. Mamma. Pappa. Frøken. Skoletannlegen(!). Presten. Rektorfaren til venninna mi. Han i banken. Hun litt gamle på butikken. Han med de snille øynene som jobbet sammen med faren min. Legen.  Hun snille på biblioteket. Ja, til og med han som var nesten voksen og bodde i leilighet regnet jeg med hadde oversikt og peiling, visshet og svar på alt! Ikke minst hadde de roen, tryggheten og ikke spor av hverken sommerfugler, elefanter eller skrekkøgler i magen.

Jeg gledet meg til nettopp dette. Ro. Trygghet. Manglende hurlumhei i magen. Trygghet. Oversikt. Og ikke minst: Alle svar. Ja, jeg hadde det en stund litt travelt med å bli voksen nettopp på grunn av det. Ro. Svar. Oversikt.

Jeg ble lurt. Barndommens grønne dal og høye fjell holdt meg for narr.

Jeg har ikke særlig mange svar. Ikke har jeg særlig peiling heller, og i skrivende stund sitter jeg med skrekkøgler i magen, og jeg lurer ennå på mangt og mye og mangler ennå svar på det meste. Jeg gruer meg til ting jeg burde glede meg til. Fordi det er folk der. Gode folk. Jeg leter etter svar. Svar jeg aldri får.  Svar jeg fryktelig gjerne skulle hatt. Etterhvert innser jeg at det gjelder de fleste. Statsministeren spiller Candy Crush for å rydde i hodet mellom slagene. Kjendiser danser til "What does the fox say?", kollegaer smugspiser japp på jobb, flere enn meg har tørket tårer på do og latt som om alt er vel. Selv presten har snakket om sin tvil, og selv tannlegen har innrømmet en feil.

Voksen, altså. Uten svar. Uten ro. Uten full kontroll.

Skummelt. Og litt fint.

TravleTrulte!

Travel mamma med kule sko, iallfall!

Jeg må innse det. Jeg har det travelt. Ikke sånn spennende travelt som jeg ser på TV, når folk i matchende frakker haster avgårde og drikker fancy kaffe og er perfekt sminket og veltrente og har utfordrende, men akk så spennende, kjærlighetsliv, og drikker spennende drinker etter jobb og hører på melankolsk musikk i nattestimene før de kysser perfekte barn som spiser velbalansert frokost på røde eplekinn, og haster ut igjen. Til ny, perfekt travelhet. Og nei, jeg er ikke sånn travel som har fornuftige notater og fornuftige sko og utskrift av alle gjøremål slik at jeg likevel baker kaker til Steinerskoleelevens lanternefest en søndagskveld og slettes ikke har noe nervøst sammenbrudd i den forbindelse. Jeg er til og med ikke sånn travel som sier nei og prioriterer meg selv med SPA eller venninnelunsj eller måneskinnstur på en klein strand med eller uten gemal.

Neida.

Jeg er travel, akkurat som jeg er alt annet. På innfallsmetoden. Noe som innebærer at jeg er en rev i katastrofelogistikk, spiser middager planlagt av Godt Levert og ikke av meg selv, fordi når jeg planlegger dem mangler det alltid en ingrediens (som kyllingen i kyllinggryta..), har tre møter på samme kveld (ETTER arbeidstid), alltid har en haug med skitne klær på vaskerommet og tråkker over en balje ferdigbrettet-men-aldri-inn-i-klesskapet-klær før jeg synger godnattsanger for minsten.

Ambisjonen for 2013 var, som i alle årene med 2-tall først, at jeg skulle være velorganisert, ryddig, pålitelig og pertentlig (og veltrent!!!! Med kaskader av blondt hår og et par meter lange bein. I fornuftige sko). Nå er 2014 like om hjørnet, og jeg springer som en jojo. En innfallsmetodejojo.

Men jeg har kjøpt almanakk. Og jeg har begynt å rydde bort ting inni hodet mitt. Og jeg har sagt nei til minst en oppgave. Så jeg kommer meg. Så innen jeg blir førti er jeg velstrukturert, flink og ryddig travel. Eller kanskje dørgende lat.  Hvem vet. Uansett er jo den bursdagen en hel evighet eller noe til, og definitivt ikke noe jeg skal tenke på nå. For det kan jeg ikke. For jeg har ikke tid. Nemlig.

Ikkje bær meg, mamma

Det er mørkt ute. Mørk, kald november. Hun ligger omkranset av bamser, dukker og tegnesaker, og er bitteliten og nydelig og i dyp, dyp søvn. Jeg vil stå der og se, jeg vil bare stoppe opp og la dagen og tiden stanse, ikke rikke meg, ikke vekke denne sovende, fantastiske skjønnheten, jeg vil tviholde på sekundet av evighet, mammaevigheten. Men jeg kan ikke. Klokka tikker ubønnhørlig og det er skoletid og jobbetid og venner som skal lekes med og sanger som skal synges og dukker som skal kles og bøker som skal leses og grovbrød som skal spises.

Så jeg løfter henne. Forsiktig opp. Inntil meg, hun er så vakker, nydelig, min, og i et lite sekund er hun baby, men ikke lenge, hun rykker til, åpner et av de blå og sier bestemt: -Ikkje bær meg, mamma. Hun kan likegodt be meg forsvinne, kaste meg til hundene, kle meg i aske og sekk og.... Hun avviser meg, lille nurket mitt, jenta mi vil ikke bæres og tårene svir bak øynene og jeg orker simpelthen ikke faktumet at hun er på vei ut i livet, at hun er på vei ut, bort, vekk fra meg... hun er min, min lille, og nå vil hun ikke bæres.... Verden faller fra hverandre i sin grå tomhet, avvisende og kald.

-Ikkje bær meg når du e så kald på hendene, mamma. Bær meg når du e varm!

Og verden faller tilbake på plass i sin gnistrende rosa lykkelighet, og i morgen, i morgen skal jeg varme hendene grundig, godt og lenge, og jeg skal bære henne rundt og snuse henne inn og nyte at hun ennå en stund er lillejenta mi.....

Høstblues i regnvær

Å følge deg

nedover

til 

du ikke finnes mer

til du er

et merke

en sti

nedover

nedover

et spor som ender i

ingenting

sorg 

savn

håp

dråpeformet

tro

Ut på tur. Og dibbedutter.

Ikke fotformsko

Av og til skal jeg ikke stikke under en stol at det kan være fantastisk deilig med mitt eget selskap. Eller, for å være mer spesifikk, det kan være fantastisk deilig å slippe noen av rollene som utgjør hverdagen. Min hverdag. Selv om jeg liker å gå i roller. Altså.

Søndag ettermiddag til tirsdags kveld var jeg på tur alene. Uten mammarollen (joda, jeg både ringte hjem og lengtet hjem og kjøpte gaver hjem og fortalte og skrøt og...ja...), uten konerollen (se forrige parantes), uten lærerrollen (jo, jeg meldte med kollegaer både i og utenfor embets medfør), vaskeromromsrollen (HELT lagt bort), naborollen (fyren på naborommet hilset ikke, så hvorfor skulle jeg?), sunn og fornuftig livsstil-rollen (ærlig talt....hvor ofte er jeg på kurs?) og allværsjakkerollen (høyhæla røde sko, rød jakke som støter vann bort som en svamp). Jeg var i Oslo. På gamle studentsteder. Mimre mimre. På kafé. Gatelangs. Hotell. Kurs.

Høst i Oslo. 

Kurs i fortellerkunst "konne ikkje passt bedre", ifølge kollegaer, og i følge eget energikick og glødende iver for å hive meg uti fortellingens fabelaktige verden, stemmer nok det. Flotte mennesker, flotte ledere, flott sted (Louvisenberg gjestehus). God mat. Fellesskap. Latter. Interessante samtaler. Lærdom. Andre mennesker som trodde jeg var adskillig yngre enn jeg er (bless you, Turid fra Hundvåg). Ideer. Skryt. Kritikk. Gåsehud. Tårer i øynene. Og dibbedutt.

For man skal jo komme fram. I røde, høyhæla sko. Og siden min stedssans er noe fraværende, og min kartleseregenskap er noe enda mer fraværende, insisterte gemalen på å utstyre meg med app. Google maps app. Hvor jeg kunne velge rute, velge hvor jeg skal og velge hvor jeg går fra. Og jeg følges av en liten blå prikk på mobilen, og intens dirring når det er på tide å skifte retning. Og...

Jeg kom trygt fram. Hver dag. Kanskje ikke helt på grunn av dibbedutten, siden jeg faktisk har trasket der  temmelig ofte  en gang i hine hårde. Og siden mobilen gikk tom for strøm etter overvetters energisk fotografering av høst på St.Hanshaugen.

Men det funket. Jeg følte meg både sunn og sprek og sinnsykt moderne da jeg gikk og glante ned i mobilen hele tida (til altså høst-euforien slo meg). Og fikk slettes ikke noen assosiasjoner i det hele tatt til halvsjuepisoden med Ann Mari og walkman og dingling uti veien. (neida. Finner ikke klippet på denne YouTuben eller på  nettTV. Det er jo selvsagt ikke fordi jeg er gammel eller noe.)

Kurs i fortellerkunst er fint. I allfall hvis du liker å fortelle. Og liker å høre at andre forteller. Og liker å få tilbakemeldinger.  Dibbedutter er også fint, igrunn. Så lenge de fungerer.

Og det er litt fint å være hjemme igjen også. Til alle rollene. Og alderen som passer meg godt. Og fornuftige sko. Og mann og barn og de egentlige fortellingene. Livet. Men jeg er klar igjen. Snart. For nytt kurs. Med ufornuftige sko. Desserter. Og Turid fra Hundvåg, som trodde jeg var mye yngre enn jeg er.  En fortelling, sier du, var det akkurat det du trengte? Jasåmen, you just call out my name!

Mer høst i Oslo

Dekket bord

Dessertbord

Ikke helt moderne vaskeservant på do (kaldt vann)

Trappeoppgang hvor jeg kjenner sus i serken
(dongerybukseserken)

Kapell

Gode påminnelser både her og der!

...og her og der!

Cathinka Guldberg

Påminnelser

Ro i sjelen, ord for natten

Høstferietips til late sjeler

Facebook og Instagram bugner over av fantastiske fjellturer med smilende unger (og smilende foreldre!), fårikål i dampende gryter, hjemmebakst og hvor mange mil alle har løpt (og jammen meg hvor fort de løp også!), det er høye stettglass og lange romantiske høstkvelder med sin kjære, og det er jammen meg lykke i hver hvitmalte krok av de tusen hjem.

Vel, jeg kan jo ikke være dårligere, og vil derfor legge ut et knippe av de mest interessante øyeblikkene i familiens (les mor og ungenes) harmoniske (les etter-spysjukeutmattede) høstferie. Selvsagt soft instagrammet. Leker jo ikke blogger!

 Vi har tegnet. Det vil si jr har tegnet. Gjerne sin mor. Gjerne illustrert som noe jeg absolutt ikke er, eventuelt noe jeg er, bakt inn i et ordspill. Som her. Enten er jeg ei KU eller så er jeg KU(L).

 Ryddet på kjøkkenet. Og på vaskerommet. Og i stua. Og jeg har pint og plagd ungene slik at de jammen har måttet rydde de også. Jeg har kjeftet. Lokket. Lurt. Endt opp med at rotet nå er flyttet.

 Sett film Og netflix. Og sunget med i absurde "fritt etter hukommelsen" og "kan ikke nok engelsk"-versjoner av håpløse sanger. Og fått sitert den ene blødmen etter den andre fra ungene.

 Drukket kaffe. På kafé. Helt alene. Drukket kaffe med ungene. Drukket kaffe i senga. Drukket kaffe på trappa. Drukket kaffe med en venninne. Drukket kaffe med gemalen. Varmet opp lunken kaffe i mikrobølgeovnen. Drukket kaffe på badet.

Lest. Og lest og lest og lest. Og jammen lest litt mer. Og funnet ut hva jeg skal lese. Og hva jeg ikke skal lese mer. Og hva jeg heller bør se på film. Og hvilken bok jeg vil brenne. Og hvilke bøker jeg må presse andre til å lese slik at de kan diskutere dem med meg.

 Bygd byggesettsugerør med både ingeniørspiren og den noe mer kreative steinerskoleeleven i huset. Grapset, grist og til og med tørket opp!!!

Spilt domino på alternative måter. Eller allerhelst: Ryddet domino etter alternativ spilling. Jeg fikk høre reglene om froskedomino. Gjentatte ganger.










Spilt Wordfeud (jada, ennå.... ). Tapt. Vunnet. Fnist av nestentabuord. Blitt frustrert. Fornøyd. Og chattet intenst med motspillere.

Gitt etter for smisk og press fra ungene overrumplet mens jeg ennå sov som ønsket seg kvalitetstid og kjernesunne kaker a la Jarle Waldemars popcornkake. Ekstrabarn synes kaka var så god at hun ville ha den på bursdagen sin, og gjett hvem som er myk som smør og deler ut et stykke til? Jada...






           
Stått opp i otta og tatt første ferge til byen, for å kjøre med allsang og konstant bakseteunderholdning til Drammen, for å være lillesøster og tante og svigerinne.







Høstferie for lat mamma. Ikke så verst.

“Maybe ever’body in the whole damn world is scared of each other.”

― John Steinbeck, Of Mice and Men

Bladene virvler, danser, leker, lander. Blir til en gulrødbrun sti bortover veien, bred, smal, tykk, tynn. Det suser og uler ute, og hun kryper inn i klærne og gjemmer seg, følger bladene med øynene og lar høsten legge seg over henne, krype inn i henne, fylle henne. Kulden, vindkastene, virvlingen, alt fyller henne der hun skjuler seg bak skjerf og genser, bak smil og lue. Hun lar rim legge seg rundt henne, et tynt islag som nesten er usynlig, men ugjennomtrengelig. Mørket fyller henne, hun omfavner mørket, lar seg omfavne, oppsluke, gjemmer seg, skjuler seg, forsvinner inn i høsten. Hun er redd. Redd for dette mørket hun likevel omfavner. Virvlingen. Vindkastene.

Han aner det bare, konturene av mørket hennes. Kulden, virvlene. Hun smiler, er lik, er glad, tilsynelatende full av sommer, tilsynelatende full av lys, men den bleke høsten har gjort henne litt mindre, litt gråere, litt stillere. Hun har gjemt det, men han ser det, han tror han ser det, sporene av høsten, høststormen og kulden. Rim. Han vil så gjerne si de rette ordene. Trøste. Gi. Varme. Tenne et lys. Mange lys. Vise henne de dansende sprakende fargene som også er høsten. Han er redd. Redd for mørket som omfavner henne. Redd for å være til bry, til å tenne lys hun ikke ønsker skal tennes.


Han gjør det ikke.


Hun ser ikke det han ikke gjør.


Høst.

Syk pike

(pike og pike.... "Sur, gammal, tverr kjerring med spysjuke" skapte ikke samme assosiasjoner akkurat!)

Jeg er syk. Det vil si, i skrivende øyeblikk er jeg vel på bedringens vei, såpass at jeg har klart å lure ned ett knekkebrød, og erstattet cola med kaffe. At jeg får svettetokter av å gå ut på badet, eller enda verre, sette på en maskin med klær, er en annen sak. Jeg har heller ikke hentet posten (laaaangt) og det blir skiver til middag. For de som orker det.

Jeg er usedvanlig dårlig til å være syk, og hadde egentlig bestemt meg for at jeg var frisk i dag, men etter et ublidt møte med stuegulvet (sverger! Det kom opp og møtte meg!) innså jeg at det lureste var å være hjemme. For flere parter enn meg, sannsynligvis. Ulempen med å være syk er jo at man ikke er frisk, og har god tid til å tenke på slike ting som ikke er så festlige å tenke på.

Fordelen med å være syk er at jeg faktisk føler meg litt utsovet etter helga. Selv om jeg får høy puls og skjelvende knær av å hente telefonen på stuebordet, har jeg sovet mer enn på lenge. Jeg føler vel også at det ikke gjør noe at jeg gikk temmelig amok i sjokoladeskåla fredag, og jeg kommer ikke til å ha lyst på taco igjen med det første. Taco smaker taco både på vei ned, og på vei opp. Så vet du det. En annen fordel er at jeg har avsluttet og påbegynt flere leseprosjekter, og er temmelig oppdatert på alt som ikke skjer i Nydalen.

Eksempler på ting som ikke frister. I dag.

Så altså. Syk.

Satser på å være frisk pike i morgen, med foldeskjørt, knestrømper, sirlige fletter og fregner på kinn.

Eller noe.

For tjue år siden...

...skulle jeg redde verden

hverken mer

eller mindre

verden

skulle reddes

øyeblikkelig

og jeg

var med

...skulle jeg aldri gråte mer

aldri tvile

være utrygg

eller liten

ta plass

le høyt

og aldri være

andre enn meg

...skulle jeg elske til det kriblet

i tærne

hver dag

alt foran

alt helt

jeg skulle danse

spise kirsebær, leve

helt og fullt

...skulle jeg aldri si ja

når jeg mente nei

eller være kvalm av

skremmende oppgaver

stress, krav

ting jeg ikke taklet

for jeg taklet

alt

...

...nå slåss jeg med hverdagen

redder ungenes hjerter

blåser på

tørker av

er redd, kvalm, sliten

helt til jeg får nattaklem

og er ridder-mamma

og redder min verden.

Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.

"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden

Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!

Anonyme brev og slikt...

For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.

Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.

Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.

Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.

Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.

Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.

Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke denne  bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.

Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!

Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.

Jepp.

Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen

Septemberhåp

Endelig. Endelig er den her, høsten. Med ransler og matpakker. Sølepytter og vind og hektisk tidsklemmeaktivitet, med blanke ark og ferdigskrevne ark og drømmer og håp, forventninger, lengsler, ønsker, tristhet, skuffelser og gråhet. Trøtte morgener og trøtte ettermiddager, regntøy, støvler og luer. En og annen solskinnsdag som lurer av oss klærne slik at vi våkner med såre halser og tette neser dagen etterpå, i tillegg til den nye fregnen som dukket opp. Mange, mange bløte, grå regnværsdager og innedager og ensomme kvelder og stearinlys, bøker og ord. Virvlende blader. Piskende vind. Genser. Pledd. Skjerf.

Høsten i år er litt annerledes enn andre høster, og veldig annerledes enn høsten i fjor. Såpass annerledes at jeg vil nyte øyeblikkene litt mer. Sitte litt roligere i stolen med boka mi. Tegne litt flere ponnier med jenta mi, se litt flere filmer og prate litt mer med mannen min. Spille monopol med guttene, og se alle Harry Potter-filmene enda en gang, sammen med dem. Jeg vil nyte vinden som rusker og sjøen som slår, litt mer enn tidligere, og jeg vil kjenne smaken av høsten og kysses av regndråper. Jeg vil senke skuldre, ta litt flere sjanser, snuse på muligheter. Le litt høyere. Gråte litt oftere. Danse. Synge. Hoppe. Gjerne høyt. Juble. Sørge. Elske. Jeg vil kjenne på ensomheten. Juble over tosomhet og fellesskap. Si ifra. Drømme. Leve.

Høst.

Velkommen høst. Velkommen september. Velkommen håp.

Septemberhåp

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.

I startblokka

Høsten er her. På tross av varme dager med mas om is, plen som vokser seg tett og frodig, shortsben med skrubbsår på trampolinen og savnet av grillen vi ikke kjøpte i år heller. På tross av sommervarme sier kalenderen skolestart og høsttermin, og vi er godt i gang, egentlig, med å fylle kalenderen med gjøremål og må-ting og foreldremøter og styremøter og samlinger og spennende ting og kjedelige ting og jobb og fritid og politikk og idrettslag og hobbyer og trening og yngres og fellesskap og arbeid og turer og besøk og til og med julen har vi begynt å tenke på. Julen! Det føles som jeg står i startblokka i et maratonløp, hvor jeg iblant leder, iblant ligger bakerst og iblant halser etter meg selv.

I startblokka. Jeg har vært i startblokka mange ganger nå, fylt kalender etter kalender med planer og ideer, med jobb og fritid og gleder og sorger. Mange ganger. Mange kalendre. Mange startblokker. Mange.

Likevel føles det litt annerledes i år. Likevel føler jeg meg mer spent i år enn på lenge, samtidig som jeg gruer meg mer enn på lenge. I startblokka. Igjen. Likevel er det litt annerledes, selv om jeg har gjort det mange ganger. Litt mer hudløst, som om jeg ikke helt vet hvilken distanse jeg skal løpe, eller hvor løypa går. Jeg har valgt å legge planer som i år gjør meg litt mer hudløs. Litt mer åpen og litt mer spent. Og usikker. Jeg har valgt å si ja til ting jeg ikke helt kjenner konsekvensen av, og jeg har valgt å si at jeg skal ta de utfordringene som kommer, selv om jeg ikke helt vet hvor de fører meg.

Jeg er i startblokka. Litt mer hudløs, spent, nervøs og usikker. Men jeg er på plass.

Og jeg løper ikke alene. Det er det viktigste.

Hudløs, rådløs, nervøs... men ikke alene.

Er du klar?

My Superhero!!!

...så satt jeg der, oppslukt i sånne voksentanker og voksenproblemer og voksenutfordringer og voksentvil og voksenuro og voksengrubling, kaffien ble kald og jeg glemte visst helt at jeg hadde sluttet å bite negler...så satt jeg der og hørte ikke etter når ungene mine spurte etter melk og om de kunne ta epler, og jeg hørte ikke helt etter men svarte sånn mhm, jada, mhm-svar, sånne svar ungene hater og jeg ikke liker og jeg satt på en litt vond stol og hadde vonde skuldre og alt for mange tanker i hodet...

...da han dukket opp. Robin. Superhelten Robin. Til forveksling minnet han litt om min mellomste, og han sang en skjærende falsk versjon av tittelmelodien til Pirates of the Carribean, og vips, superkreftene virket:

Voksenbekymringene var som blåst bort, og jammen forsvant ikke de stive skuldrene også.

Ikke sånn helt verst, dette mammalivet!!!

Kjempestor og kjempeliten

Hun ligger i sengen min. Det lange håret ligger bustete utover puten, og hun puster den rolige, jevne pusten bare dyp søvn kan gi. Det er bevrende øyenlokk, hun drømmer, holder om bamsen og er langt borte i sin drømmesøvn. Hun er vidunderlig vakker og uendelig sårbar, hun ble nettopp født, hun var nettopp et lite nurk med skrukkete tær som brødrene ikke kunne la være å kysse, hun lærte nettopp å gå, nettopp å sykle, hun er en liten hånd i en stor hånd, hun er gråtekvalte hulk og illsinte utrop. Hun er bitteliten og kjempestor, har vært i livet mitt i et evig pust, og hun er framtid og håp, lengsel og glede. Drømmer og uro.

Hun er jenta mi, og i morgen, i morgen skal hun ha ransel på ryggen og nye skoleklær, hun skal stå i en skolegård sammen med mange andre og hun skal ropes opp, høyt, og hun skal finne sin plass mellom elever og voksne, andre jenter og gutter GUTTER, hun skal leke, lære, slåss og elske, og hun skal miste flere tenner og oppleve mange ting som ikke havner i barnehagepermen, og hun skal ha hemmeligheter og kjærester og usynlige venner og skrubbsår og blåmerker og knust hjerte og venninnebekymringer.

Hun er jenta mi. Lillejenta mi, som nå er skolejenta mi. Med ransel, pennal og en helt egen fremtid å fylle.

Akkurat nå ligger hun i sengen min, og er liten. Liten og vidunderlig og absolutt helt fantastisk min.

A healthy diet for a healthy life



Like sikkert som julekvelden kommer på kjerringa og alt det der, begynner jeg hver august (og hver januar, mandag, den første i hver måned osv) med Skikkelig Sunne Hensikter. Trimme mer. Spise mindre. Drikke mindre kaffe. Stort sett er det de hensiktene som går igjen, krydret med vaske badet oftere, eller brette klær oftere, eller...

I år er intet unntak. Planen var god. KJEMPEGOD. Helt til mitt indre jeg, eller Freia, som jeg ofte kaller det/meg, ødela alt. Igjen. For plutselig var det liksom ikke måte på hvor godt det var med:

 Kjærlighetsdrops, for eksempel. Som jeg egentlig synes er noe kliss, og som var en del av en romantisk drøm jeg hadde på ungdomsskolen, men som SUKK aldri ble noe av...

Is, type sjokolade. Med sjokoladebiter. Og helst sjokoladesaus. Og kanskje også en liten non-stop-bit eller melkesjokoladebit eller whatever! ved siden av kaffien og alt det andre.

Eller vi oppsøker sånne ting som turister slettes ikke biter på i det hele tatt, som M&M's shop i London. Sammen med 6000 andre like ivrige sjokoladeelskere. Og vi må jo kjøpe litt når vi først er der, for kidsa... (at 1/3 av ovennevnte ikke tåler sjokolade gjør jo at jeg MÅ bidra! I spisinga!)



Spise lunsj ute, gjerne store porsjoner og gode porsjoner. Og siden jeg er temmelig gnien økonomisk anlagt, er det viktig å spise opp alt. Også det ungene ikke orker.



Hvit kaffemocca. Med trehundretusenmillioner kalorier. Og stooor kopp. Selvsagt. Hvor ofte er jeg på Starbucks, lizzm?



Tax-free snop. Det praktiske "ta med på basar eller andre ti stille-forsamlinger" -snopet. Whops. Borte vekk!



De gørreste bitene i twistposen (ikke representativt bilde... her er jo mye godt!)

Så altså. August. Helsekost. SunneLiv.

My ass.

(som altså ikke akkurat er mindre hjertelig tilstede enn i juni. Rumpestumpen, altså)