torsdag 31. januar 2013

Håp....

 
 
 
 
Håp
 
er ikke rasjonelt
 
håp er å klynge seg til en tanke
 
snev av en tanke
 
gresstust ved stupet
 
en flik
 
av en kappe
 
håp er å skimte lysstrimen
 
rundt døren
 
om natten
 
 
 
 
(Bildet er tatt i trappeoppgangen ved  parkeringshuset til SUS)

tirsdag 29. januar 2013

Smaken av kamel

Jeg er ikke kresen. Ikke på noen måte. Jeg er godt oppdratt, og var det vesle nurket ved bordet som ville ha pinnekjøtt og ikke pølser. Som likte sild. Ansjos. Som tilsynelatende har likt det meste fordi jeg spiser opp det jeg får. Jeg smaker på det meste, og det er kun en håndfull ting jeg til nå kan si at jeg ikke liker.

Jeg har aldri smakt kamel. Ikke dromedar heller, ærlig talt, jeg er offentlig ansatt i skoleverket, og har ingenting på fiffens finansmiddager å gjøre, så jeg har ikke spist alligator eller kobra eller pungdyr heller. Men jeg har spist udefinerbart kjøtt på en liten kneipe i Johannesburg. Og jeg spiser iblant ting elevene har lagd på skolekjøkkenet. Så kom ikke her....

I det siste har jeg måttet svelge kameler. Både mammakameler, politiske kameler, alderskameler, karrierekameler og....altså...voksenkameler. I dag har jeg svelget nok en kamel. Den elleville hoppe-på-enhver-sjanse-stupe-uti-og-dypdykke-og-ikke-gro-fast-bak-kateteret. Ja da. I dag fikk jeg gave for 10 års ansettelse i kommunen. 10 år. Ikke veldig ellevillt, akkurat. Ikke veldig spenstig, sprøtt og galskap. Rett og slett litt....satt. Voksent. Kamelaktig.

Og litt stas. For der er ordfører med kjede og gode ord og fabelaktige klemmer, rocke-folkeviser og elevmusikkvideo. Og klemmer. Og smil. Og snitter. Og marsipankake. Og blomster. Og klapping. Og enda flere klemmer. Og gode ord. Og gode venner. Og... Trygghet...

Så får det bare være at ellevillen i meg svinner hen, og at jeg ikke på noen måte er sprø. Eller grenseløs. For en dag.... En dag er kamelen spist, og jeg lever en drøm.


Eller....


Ha en fin kveld, med eller uten kamel på menyen!!

søndag 27. januar 2013

Ops, I did it again....

Peanuts, Charles M. Schulz
Jeg har brutt regelen. Ikke hvilket som helst regel, men selve Regelen. Den med stor R, høyrøstet uttalt og gjerne irritert henvist til. Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg fikk holde på overraskende lenge før jeg ble konfrontert av regelrytterne i huset, med følge. De møtte direkte mannssterke opp, og så på meg med svært strenge blikk. Jeg var ikke alene, som alibi og formildende omstendighet hadde jeg med meg husets femårige prinsesse, for anledningen ikledd ballettskjørt, hullete ullstillongs, diadem og hettegenser. Og blikket. Det store, blå og overtalende blikket, satt rett i dem. Politiet. Storebrødrene. Med følge (les: kamerater). Det hjalp, litt. En stund.

-Mamma, du vett veldigt godt at dette ska du ikkje gjørr!
-Eh, jammen, eg visste ikkje at me hadde så mange på besøk og....
-Det har ikkje med antall å gjørr, mamma, det vett du.
-Ja.... Eg va jo ikkje aleina! (her gestikulerer jeg en slags "hun tvang meg til det"-kode)
-Regel e regel, mamma. For deg og.
-Ja, men...
-Du e ikkje aleina her i huset!
-Nei, men...
-INGEN piano og sang når me har besøk. De e avtalen!!!!! Bruk Spotify eller noge!!!! (på dette tidspunktet er en av de besøkende sannsynligvis på sammenbruddets rand, innestengt fnising kan sannsynligvis sprenge et blodkar eller to, men jeg bryr meg ikke. Ikke så veldig. Jo litt. Han bør jo ikke få varige men av å besøke oss!)

Så nå sitter jeg her da. Og hører på Spotify. Mens pianoet står der og ikke blir brukt til annet enn bokhylle. Jeg har, som trebarnsmor, innsett realitetene, det er år og dag til jeg kan spille piano og synge uten å tenke på konsekvensene til avkommets sosiale status.

Googler diverse kor, og dersom du kjenner til et kor som passer for en høytsyngende mamma med pianoforbud, tar jeg imot tips med takk!!!! Trøst, omsorg og Regelfri sone hadde også passet bra.

OK, motstå denne:  "Sing me a song, the last one in my life..."

torsdag 24. januar 2013

Den man elsker, tukter man.

Selvsagt. Og jeg er en slik mamma som nok elsker barna mine temmelig høyt, sånn med tanke på tukt. Ikke at jeg slår, piner eller plager dem på noen måte, jeg tar heller ikke sånne duse, vakre og softe bilder med barn i badekar og legger ut på nettet. Slike bilder som de risikerer framtidige koner, ektemenn, arbeidsgivere eller treningskamerater kan google frem. Neida. Jeg har nok en annen strategi... Den bli-lærer-for-sønnen-din-og-undervis-i-naturfag-og-bier-og-blomster-strategien. Eller bli-moren-som-ikke-kan-noen-andre-vitser-enn-de-skikkelig-pinlige-og-fortell-dem-med-60-studiepoeng-drama-i-bagasjen-strategien. Eller kombinasjonen. Samt stor kjærlighet.

Det stiligste er at faren til ungene er temmelig lik. Det trengs, med en vordende tenåring i familien. En vordende tenåring som har arvet sin mors ordmengde, sin fars utholdenhet og en overraskende dose intensitet. Og som vil oppnå ting. Raskt.

Situasjonsbeskrivelse: Intenst press, de velkjente alle får selvsagt lov, og siden vi har vært konsekvente på aldersgrenser, har vi til slutt ikke noe vi kan si. Han er 12. Spillet oppfyller kravene vi har satt. Poden får installere League of Legends. Noe som tar tid. Lang tid, mye mas og en hel del krangler senere er det leggetid og far i huset skal avslutte installeringen. Til podens bekymring.

Bekymring med rette, viser det seg. For da morgenen grydde og husets odelsgutt kommer opp, ligger denne lappen fra pappa'n:

Og han går på. Med stil. Og et smell. Og en
hissig telefonoppringning og høyfrekvent røst. "KOSEBAMSEGUTTEN!!?? E DÅKKE SPRØE I HÅVE???"

Det hjalp sikkert at faren hans lo heftig i andre
enden av telefonen, eller at moren hans sølte ut en halv kopp kaffe for hun (jeg) lo så fælt. Nesten 12 timer senere godtar han at jeg blogger om det. Litt.

Den man elsker, tukter man.... Godt med god ballast i livet!!!!

Ønsker alle en fin kveld, og takker for tuktetips! Har mye kjærlighet....

onsdag 23. januar 2013

Onsdag 23.januar 2013. On the top of the world. Eller noe.

Alpakka. Ikke så veldig stor.

Diverse nettaviser i morgentimene (som overraskende nok er "ledende leverandør av nyheter på nettet," alle som en!)

Nei og nei. Sjokk på sjokk. Beyonce mimet nasjonalsangen. For et sjokk og en rystende overraskelse. Også så sjeldent. Hjelpe og trøste. Tone mistet nesten den litt for lille toppen da hun hoppet og spratt rundt. Nesten. Dras mellom skuffelse og lettelse, tipper jeg. Uff og huff. Carola har pupper. De er ekte. Akk og ve. Petter Northug har fått ny sportsbil, og det synes ikke Bjørn Dæhlie er så særlig greit å skryte av. Usj. " Fotballfrue" disker opp med lavkarbomiddag. Du store alpakka. Mange er skuffet over syklister som jukser, og veldig overraskende har flere andre visst om jukset. Du slette tid. Så mye sex bør vi ha. Hoppsideisi.

Jeg kan personlig melde om at gnagsåret på venstre fot fortsatt gjør litt vondt, og det er nesten tomt for sjokolade i skuffen på jobb. Aiaiai.

I-landsproblemer utfordringer er også problemer utfordringer.

Tror jeg.

fredag 18. januar 2013

Den grønne bøtta

Det ligger en grønn bøtte ute i skolegården. En grønn bøtte, den eneste gjenglemte tingen i skolegården, om man ser bort fra en enslig vott og restene av et sjokoladekakestykke. Den kaster lange skygger, den grønne bøtta, og i skyggene danser erindringen om leken som ble avbrutt av en hissig skoleklokke, og all sanden bøtta har vært full av, sand som har bygget slott og fabrikker og store hull og demninger, sand som i dag er hardfrosset og umulig å grave i.

Den grønne bøtta ligger der og håper, bare håper, at det skal bli vår og varmere dager, at nakne barnefingre skal gripe den igjen, at den skal fylles med sand og bygge mesterverk nok en gang! At noen skal se nytten og gleden av nettopp den grønne bøtta. Bøtta.



Vinden rusker såvidt i den, det er nesten som en dans, en ujevn bevegelse og bøtta lager små skramlelyder som irriterer litt, men ikke nok til at noen tar seg bryet med å hente den, løfte den opp, rydde den ned i boksen med de andre bøttene og spadene og lastebilene og rivene, eller sette den trygt inntil veggen, eller fylle den med sand. Den blir bare liggende der. Forlatt.


Ute i skolegården ligger det en forlatt, grønn bøtte som venter på bedre tider. Inne på skolen sitter kanskje en annen forlatt bøtte og venter på å fylles igjen.


tirsdag 15. januar 2013

Litt om å være tøff i trynet

(pinterest.com)


Liv, diverse blogginnlegg, hele forrige år:

-Jada, fra nå av skal jeg hoppe på toget, det skal ikke stå på det nei! Nå er jeg ute, ivrig, og med følehorna framme.... Jada, livet, LIVET, her kommer jeg med åpne armer, klar til å ta i mot alt!! Nei, her er det ikke rom for pingler og pyser, dam-da-ram-da-daaaaaaaaaaam! Ingen sak for liten, ingen sak for stor, jeg er bare superduperklar, jeppsi-peppsi!


Jepp jepp. En hel del enklere når man har det i kjeften (eller tastaturet)  enn når man står der og vurderer ja. Føler du behov for å tenne fyr på en tornebusk eller formidle store bokstaver på veggen, do it. Gjerne nå.

torsdag 10. januar 2013

Lærer for livet!

aspenview.org
Lærerne gikk som om de gikk igjen. En vissen, grinet flokk, som gjennom årene utviklet hver sin særhet til karikatur; fordi deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forsto.
(Alexander Kielland)
 
 
Lukten av nyspissede blyanter. Lukten av småsvette unger, ransler og servelatskiver. Bøyde hoder, noen sukkende, noen smilende, noen med skjeve blikk til den sjarmerende jenta eller den søte gutten. Krittstøv, blandet med støvet fra pc-skapet, projektoren som durer sånn passe småirriterende, fnising, frustrasjon, samtaler. Tårer. Smil. Krangler. Erting, er det erting, er det verre? Mobbing? Vakt ute. Vakt inne. Kontaktsøkende øyne. Skolevei. Hjelmpåbud, endeløse diskusjoner. Gymtøy, sure håndklær, gjenglemte regnbukser. Stinkende joggesko i imponerende størrelser. Sløve unger. Gira unger. Gruppearbeid, arbeidspartnere. Neseblod. Kvalme. Betroelser. Har ikke gjort leksa. Har gjort feil lekse. Krøllete ark nederst i sekken. En gjenglemt frukt. Sur melk. Fnising, høy, hvinende latter. Låse seg selv inne på do. Låse andre inne på do. Mascara. Oransje brunkrem. Grammatikk. Gangetabellen. Gloser. Kan vi ha en konkurranse? Smilefjes. Diktat. Telefon hjem. Forsentkomming. Første gang. Andre gang. Jeg-bryr-meg-liksom-ikke-gang. Engstelig, redd for døden. Nyheter, tenk om noe skjer med mamma? Finnes Gud? Hvorfor sier voksne at vi ikke skal drikke og røyke, når de drikker og røyker selv? Hva er akseptable banneord? Hva skjer hvis jeg sier de uakseptable ordene en gang til? Gutter er så teite! Jenter tror de kan alt! Hvordan lagrer vi dokumenter? Når er nok nok? Hvordan overleve å bli kalt billig på facebook? Hvordan sletter vi bilder? Hva er kul musikk, hvorfor må vi danse folkedans? Basketball. Volleyball. Han elsker meg! Han elsker meg ikke! Luenapping. Hvorfor kan ikke alle vi rike bare gi litt mer til fattige land? Hvorfor kan ikke de idiotene som produserer våpen heller produsere medisin? Er Gud og Allah den samme? Hva skjer dersom jeg ikke klarer denne prøven heller? Hvem er jeg? Hvem er du? Idiotiske lærere. Du er verdens beste lærer! Kan jeg få en klem? Hvorfor er ikke nugatti sunt? Hvor mye kaffe kan du egentlig drikke på en dag? Preteritum er egentlig gøy! Alltid to l-er i alltid, aldri to l-er i aldri. Den gang da, hver gang når. Divisjon. Magnetisme. Hvordan blir egentlig et barn til? Hvorfor er hun mye høyere enn meg? Prosentregning er så enkelt! Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Kan jeg virkelig bli hva jeg vil? Diktatur. Demokrati. Høy måloppnåelse! Hvorfor gikk ikke verden under når alle sa den skulle gå under? Samisk alfabet. Samisk religion. Sametinget. Tannreguleringer. Justin Bieber. Likestilling. Verdi. Verdisyn. Drømmer. Halvsannheter. Ærlighet. Redsler. Lengsler. Jeg hater skolen, men gym er jo litt gøy, da. Norsk er jo også gøy. Egentlig har jeg det bra! Er litt redd for å gå hjem! Lei av skolen, men gleder meg alltid til onsdag, er så kjekt med naturfag! Latter. Av. Med. Om. Ensomhet. Innelåst-på-do-tårer. Dodørkunst "jeg elsker ..... 4ever". FN. Ørkenspredning. Læreplan. Mål. Vurdering. Karakter. Presentasjon. Lukten av parfymer, hårvoks og deodorant. Ringeklokke. Jeg lærer aldri å lese! Les høyt for meg! Bekymringer. Sorger. Gleder.
 
Leser gang på gang om at lærerens status må heves. Oppriktig talt.... Jeg har et flott yrke jeg vil snakke varmt om, jeg har gullgode kollegaer som bare vil det beste: Gi elevene en god skolehverdag, lære mest mulig og komme gjennom som "dualege menneske". Elevene smiler, hilser og savner meg når jeg er borte! For meg er det status! Kanskje vi bør bli litt flinkere til å vise nettopp hva vi har og hva vi kan og hvilken status det faktisk ligger i å få 6-åringer til å sitte forholdsvis stille og med stjerner i øynene lære om bokstaven M? Kanskje vi bør være stoltere og gladere over at vi får dele hverdagen vår med selve Framtida?
 
Kanskje forblir jeg ikke lærer for livet, kanskje velger jeg andre muligheter om de byr seg. Kanskje leter jeg innimellom etter andre muligheter, og vil velge stillheten og elevfritt om jeg kunne. Iblant. Men læreryrket er og blir et yrke med høy status hos meg! 4ever!
 
 
(Calvin and Hobbes, Bill Watterson)
 
 
 
 
 
 
Ha en flott dag, og klem gjerne en lærer!

søndag 6. januar 2013

Smake på skyene

-Mamma, eg vil opp på det høgaste fjellet!
-Mhm...
-Mamma, blir du med? Me kan klatra høgt, høgt opp... heilt te toppen, mamma...
-Mhm...
-Og vett du... då kan me smaka på skyene. Eg tror de smake søtt.. nei salt.. nei godt, eg trur de smake godt. te og med de gråe smake godt, så kan me leka at me flyr litt der oppe, før me går ner igjen.

-Mamma? Eg vil smaka på ei sky som smake sånn som julå gjør. Sånn godt-spennande-nifst-julete.

-Mamma? Ka trur du skyene smake.... Ikkje sei regn, sei ka du HÅPE de smake, mamma!

Hun har så evig rett der hun sitter i baksetet og ser på fjell, skyer og regnvær. Jeg er gammel nok til å vite at de grå skyene smaker regn, og at det ikke er julesmaker å oppdrive. Hun vet også, jeg vet at hun vet, men hun sitter der og er all verdens håp og all verdens framtid og all verdens fantasi. For en gangs skyld innser jeg at jeg skal tie. Det er ikke tid og sted til å fortelle om hva skyer egentlig er, eller hva de smaker. Eller at de høyeste fjella er vanskelig, nesten umulig å komme til, og at hun aldri aldri ALDRI må opp dit, jeg vil pakke henne inn og pakke henne ned og beskytte og gjemme og aldri aldri slippe henne av syne, iallfall ikke til det høyeste fjellet....

Det er sårbart å leve. Det er sårbart og umulig å tenke seg sorgen andre gjennomgår, det er med engstelse en ser og innser at livet er så sårbart, så lett å ødelegge, til låns og så utrolig lett å ødelegge. Sekunder med uoppmerksomhet. Uhell. Ulykker. Ondskap. Sykdom. Det er så langt borte og så nært, så altoverskyggende tilstede i alles engstelige nattanker. Sårbarheten.

Livet er til låns. Morgendagen kjenner ingen. Dagen i dag kan vi omfavne, klemme og smake på. Og du? En dag skal vi stå der, på toppen. Begge to. Med skjelvende knær, sliten rygg og med tunga rett ut, for å slurpe i oss skyer. En dag. I dag?


onsdag 2. januar 2013

Need for change!!

(fcw.com)
“Change will not come if we wait for some other person, or if we wait for some other time. We are the ones we've been waiting for. We are the change that we seek.” 
(Barack Obama)


Jepp. Nytt år. Nye muligheter. Behov for å tenke gjennom, bli sunnere, smartere, penere, klokere, ta grep om alt og intet og... ja. Muligens er det kjent for en eller to eller fem andre der ute. Vel. Sukket (høyt!) til nær venn og kollega i dag: "Åh, noge må bare skje snart, eg blir sprø!! Ska sei ja, uansett. UANSETT kaffor ein utfordring så komme, eg skal ta han EG E SÅ KLAR!!!!"

Tror det gikk ti minutter. Kanskje. Da dukket denne mailen opp. Pling-plong. Kan det være tilfeldig? Kan det være skriften på veggen, meningen med livet eller en av livets små og store humøradspredelser? Eller? Eller? Utfordrer jeg skjebnen ved å prøve, utfordrer jeg skjebnen ved ikke å prøve, hva hva hva?? Ka du trur???

Kremt-kremt: Mail som følger altså (vil gjøre oppmerksom på at dette IKKE er annonser eller sponset på noen måte. Rett og slett fordi jeg ikke er sponset eller annonsert på noen måte! Asså)




Forfør, berør & NYT
Er du single eller har en partner, men har stadig denne lengselen etter å prøve noe nytt?

Registrer deg GRATIS hos C-Dating i dag, og lev ut dine fantasier!

Er du åpen for et nytt type forhold - Lidenskab med stil!

GRATIS påmelding her:


Så altså. Må jobbe litt med meg selv her, men...

Utfordring, mulighet, tilfeldighet eller skrift på vegg?? What??

tirsdag 1. januar 2013

Møte i døren, og nyttårsfortsetter.


Å nei. Der er hun igjen. Hun. Jeg. Framtidsmeg står der juletreet sto fram til for få timer siden, og der det før var grønt og glitrende og goddag er det nå fnys og fres og manglende overbærenhet. Hun kikker rundt seg og er åpenbart sjokkert over kårene hun kommer fra. Nåtidsmeg sitter i godstolen og er, mildest talt, uflidd. Briller. Joggebukse. Raggsokker. Siv-Jensen-i-kraftig-motvind-og-medvind-samtidig-sveis. Ribbe i ovnen, en klar plan om å spise meg ut av jula, kaffekoppen er limt til høyrehånda. Ikke imponerende skue, og fremtidsmeg ser riktig sjokkert ut.

-Så, der sitter du... Skulle ikke du trimme?
-Jo, men det er jo bare første nyttårsdag, og...
-Det er aldri for tidlig å begynne, du skulle kastet deg ut i det før sola sto opp i dag!
-Eh, jeg la meg jo nesten når sola sto opp så...
-Javel, akkurat som det er sant... SMÅBARNSMOR??? Ha( hun har rett, og hun er jo meg så hun burde vite det. Men det var en null og et totall på klokkeradioen da jeg la meg!! Fakta!!)(det var ingen null først da jeg sto opp, derimot...)
-Vel, jeg skal liksom bare ta avskjed med jula da....
-Hmpf
-Hmpf og hmpf, synes nesten jeg fortjener en god start på et nytt år, jeg...
-Hva!!?? Du vet vel at den beste starten du kan gi deg selv er grønne epler, trimturer, kaldt vann og mye søvn.... Slutt og nikk, du kunne jo vært på jobb nå, til og med, gjort noe fornuftig, ikke sittet og lest nettaviser og furtet over mangelen på gode bøker. Reis deg kvinnemenneske, sit-ups, armhevinger og en uanstendig yogaøvelse. NÅ!!!
-Nei.

.......

Jeg skal spare deg for fortsettelsen. Regner ikke med at det er lenge til jeg ser henne igjen, hun minnet meg på sideflesk og blekfethet og lysten til å gruse noen i volleyball med en noe overraskende spenst jeg har planer om å utvikle, hun minnet meg på kaskadene med hår, danseferdighetene og alt det kloke jeg skal fylle hjernen min med av kunst og litteratur og fagtekster. Men for øyeblikket er hun borte. Hun forsvant gråtende da jeg tok enda en oreokule mens hun hyllet vann-med-sitrondråper-i-kuren.  For øyeblikket har jeg vunnet, men føler likevel at jeg har tapt. Til gagns.

Sukk.

Fremtidsmeg er slitsom å ha på besøk,  og jeg vet at jeg kommer til å tape på sikt. Men i dag... I dag avslutter jeg jula med noen skikkelige NYTTÅRSFORTSETTER!!!

Godt nyttår, med eller uten imponerende volleyballskills og oreokuler!!