tirsdag 30. april 2013

Veien til Bedehuset... eller noe.

10 gode råd og erfaringsbasert kunnskap om bedehuslivet. Fyll gjerne ut med egne erfaringer!

(Har de siste 3 årene samlet erfaring og informasjon som kan være til relevant bruk for nettopp... deg?
Iallfall dersom du er litt sånn som meg, som prøver å klyve over den dørterskelen gang på gang.)

1) Informasjon: Plakater og lapper i postkassen er åpenbart den mest effektive kommunikasjonsformen. På den måten får man vite hva som skjer, når det skjer og ikke minst hvem som arrangerer. Dette har jeg, i det siste, forstått at er uhyre sentralt. Bortsett fra plakatene, er ditt eneste håp om informasjon at du enten er født inn i det, og er flasket opp med hvilke dager det er møter og når de begynner og hva slags møter det er, eller noen med denne kunnskapen adopterer deg.
Det er nemlig en hel del ting og arrangement og fester og aktiviteter som alltid har vært slik, så derfor er det bare sånn, og det er akkurat de dagene fordi det alltid har vært sånn og det må man bare vite.
Disse arrangementene er det lite sannsynlighet for at du får lapp om i postkassen, hvis ikke du skal bidra med hjemmebakst eller kaffikoking, da.

Alle er velkomne, betyr nok sannsynligvis at alle er velkomne, men erfaringen tilsier at når alle er velkomne med svært snirklete skrift (sånn edderkopp-med-blekk-skrift), må du regne med overraskelse og forvirring om du kommer.





Ellevillt rytmeinstrument

2) Sang og musikk: Alle sanger i sangboka kan synges tostemt. Alle kan akkompagneres med piano eller el-piano med orgellyd. Muligens også gitar. Det er viktig å kunne gli på tonene, og se skikkelig trist ut når man synger om himmelsk glede. Trommer og andre rytmeinstrumenter er muligens uhørt, men jeg har personlig erfart både rytmeegg, tamburin og høylydt takttramping.






Dei tøffe karane

3) Klær: Det er viktig å kle seg sømmelig, og selv om damene ofte er både moderne og snertne i klesvalg, er det et heftig vestpress på gutta. De kule har skinnvest og burgunderrød skjorte, mens de nest-kuleste har skjorte med kofte over. De øverste lederne og sjefene (menn) har lisseslips. Veldig usikker på hvorfor, mulig de er forpliktet via eierskap i lisseslipsaksjer? Vet ikke hva som skjer med de som ikke har vest eller kofte, om de blir mobbet, uthengt eller straffet. Men blant litt yngre virker det som en motbølge er i emning med moods of Norway-klær. Til opplysning: Skinnvest matcher visst traktorskjorter også, viser det seg.  Rutete skjorter matcher visst prikkete slips. Hm.

Alle er sømmelige på håret. Alle. De som har hår, iallfall. Skjegget er sømmelig hos dem som har det også. Selvsagt. Jeg har observert krøllruller, men de var under et skaut. Og på en dame.


4) Plassering: Det er åpenbart best polstring, lyd, servering og komfort på de bakerste stolrekkene. Det er nemlig der alle sitter. De som sitter lenger framme, er enten barn, de som er sent ute (gjerne i kombinasjonen med barn) eller talere. Det finnes en stol med egen pute også. Jeg sitter aldri der.

Det er snodig at man kan stirres intenst på bakfra, men er usynlig forfra. Har muligens noe med egenskapen til Plassering Av Stol å gjøre.



Madagaskar. Mange
var der i 1976.
5) Talere: Mye kunnskap. Evnen til å prate høyt, lenge og gjerne monotont. Muligens avbrutt av en solosang av seg selv, eventuelt fruen. Går trolig gjennom et langt studium i uttale av ord, og får kanskje poeng på en eller annen forkynnerskala for hver gang de henviser til noe man kollektivt skal huske.... Eller noen, som "han Roger som vi alle husker, som reiste i de nordlige fylkene....". Har svært ofte vært på Madagaskar. I 1976. Har et klubbspråk med egne referanser, hentydninger og skjulte kodemeldinger. Er svært opptatt av å ikke snakke Kanaaens språk, noe jeg antar må være en rivaliserende forkynnerklubbs klubbspråk.





6) Sukking, gjerne kollektivt: Når taler (pkt 5) har sagt noe klokt og kanskje strengt, eller kanskje noe på klubbspråket. Gjennomføres med å puste inn med lyd, kanskje et lite "ja!". En liten advarsel: Bruken av Sukket skal man være forsiktig med. Lytt til erfarne sukkere, ikke sukk når talereren(5) går mot avslutning for tredje gang, eller vi skal synge bordvers(7). Eller det bare er usigelig kjedelig.

7) Bevertning: Noen møter eller samlinger har bevertning. Bevertning kan være altslags, fra høye smørbrød til tørre kjeks. Ofte imponerende kaker bakt av Konene, og svært ofte julebrød med rosin og sukat. Svak kaffe og sterk saft hører med, samt sukkerkick og lettere anstrøk av kvalme. Bevertning følges også av bordvers (pkt 2). Helst minst tostemt, helst med mange vers. Ikke på Emil i Lønneberget-melodien. Skal helst avsluttes med mangestemt A-A-MEEEEEN som er så falskt at det river i sjelen, og vi kan smile pliktskyldig pinlig berørt til eventuelle sidemenn/-damer. Kan fungere som punkt 10.






8) Basar: Inntektskilde hvor man kan betale mange hundre kroner for å bli trukket ut på nummer åttehundreogatten, åtte-en-åtte, og vinne vaskepulver. imponerende innsats av Eldre Damer i Forening (9) som strikker, hekler og broderer. Følges svært ofte av punkt 2, 4 og 7, samt sukkerkick og skuffelse. Og fnising når Elna (82) vinner fotballmål.








9)Forening og organisasjon: Nei. Bedehusfolk er ikke bedehusfolk. Bedehusfolk er ORGANISASJONSTILHØRIGE. Hva som egentlig skiller organisasjonene fra hverandre, kan være lettere usikkert og vanskelig å se, det kan være misjonsland, navnet, synet på kvinner i styre og stell og teologi. Vanskelig å gripe, men viktig å ha en formening om, det er nemlig viktig å ikke gå på feil arrangement (jfr punkt 1). Hvordan man blir en del av organisasjonene uten å være født og oppvokst og ha et "misjonsvennavn" har jeg ikke noen formening om. Har hørt om at man kan gå i misjonsforeninger (se pkt 8) og hekle, strikke og slikt. Ditt beste håp er nok å adopteres av en organisasjonsfamilie.


10) Smalltalk: Dette er en kunst. Kan utøves før møtestart, men da i framoverbøyd, småhviskende positur. Kan gjennomføres oppreist eller sittende ved et bord under bevertning (7), bør ikke noensinne inneholde sosialistisk syn på samfunnet, banneord eller begeistret prat om kvinnelige prester. Smalltalk skal ikke på noen måte gjennomføres etter møter. Da skal man enten Hurtig hjem, eller gå i tunge, teologiske diskusjoner.

Men det er også her det kan være rom for en klem. Et håndtrykk. En trøst, en jubel, et godt ord. Et vennskap. En flørt. En invitasjon. Vennskap og fellesskap.

Dette innlegget er skrevet i kjærlig undring, i trist forvirring og med lengtende hjerte. Og et bittelite snev av humor!

Let's go bedehus!

Hva er ditt bedehus??


 


søndag 28. april 2013

Smile-så-det-gjør-vondt-og-lørdag-på-en-søndag

Av og til innser jeg hvor innmari praktisk det er å være gift med en over 1.80. Sånn når det er noe med bilen. Eller med en lyspære. Eller når poden heller en kaffekopp, som noen svært skjødesløst glemte ved siden av den bærbare pc'en som egentlig er nær de evige error-marker nok som den er, oppi den bærbare forfatterdrømmen. Eller når poden har skoleprosjekt og skal lage et vannhjul og få lys i en lyspære. Eller når snuppå har opplevd at Tøffe-Tommy slettes ikke ville kose med en av de millionene med kosedyr hun omgir seg med, men heller demonstrere hvordan livet som Ozzy Osbournes flaggermus (eller kylling, alt hvilken nettside du er på....) måtte fortone seg, og elskede Bamsen kommer hodeløs hjem og symaskinen må fram... ja da. Da, altså. Da er det gullfint.

Hugh Grant. Og en ingenøirgreie.
Og på søndag. Søndag var en litt trøtt dag hos oss. En litt sånn trøtt-og-lei-og-lang-dag, og det ble omsider en trøtt-og-lei-og-lang-kveld, og jeg begynte surfingen på fjernkontrollen. Gemalen tastet. Jeg surfet og sukket selve sukket, SUKK. Supersukk.

-Vil du fortsatt se "Engelskmannen som gikk opp en ås, men kom ned  fra et fjell"?
-Ja... Ja!!!! (les som siklesikle ja!!!! Selveste Hugh Grant, selveste Wales og selveste rare mennesker på film og selveste studietida mi og selveste lengte til dette i maaaaange år og selveste tenk å ikke se det på en opptaksVHS og jabbadabbadooooo!!!)
-Eg fant han på Netflix....
-Har me det?
-Me har nå....
-Fantastisk!!!

.......

-Vil du ha sjokolade og?
-Ja!!!! (He know me so well)

Og vips, så var den litt triste søndagen en sprek lørdagskveld med godfilm (mmmm) med GodHugh og gemalen OG sjokolade.

Ikke sett filmen, sier du?? Vel, har du sansen for Hugh, for famling, sære rollefigurer, intense prester og snodige historier, samt Wales.... Do it!!!!

Filmen var forøvrig mye bedre uten VHS-skurring....

Og ja. Jeg venter i spenning. Hva betaler jeg for dette? Guttetur til Alpene? Sommerfest? Motorsykkel kjøpt usett på finn.no??

onsdag 24. april 2013

Kunsten å være middelmådig!

Fra Urørt, nrk.no
Jeg har alltid hatt lyst til å være en av Dem. En av de som man rådfører seg med, som man gjerne vil ha på laget. En av dem man inviterer til en hvilken som helst dugnad, og en av dem man Regner Med. Der oppe. I fiffen. En av De Beste. I tillegg har jeg alltid trodd at jeg har et skjult talent, en sovende, fantastisk egenskap som skulle blomstre og glitre ved en litt overraskende anledning, og noen ville klappe og juble og jeg skulle være sånn akkurat passe perfekt ydmyk og smile litt sånn nedoverbøyd og sjenert (men ikke se-hvor-mange-dobbelthaker-jeg-har!-positur), mens jeg til mine aller, aller nærmeste hvisket "barneskirenn", og så lo vi liksom litt konspiratorisk sammen, sånn mo-hi-hi-hi-latter. Jeg har trodd at det slumrende talentet var innen pianospilling, gitarspilling, trening, dansing, dirigering, korsang, pedagogikk... you name it! Må nå innrømme, etter noen runder med bursdager,  at enten er dette skjulte talentet i en komatøs tilstand, eller så er det der ikke.

Faktum er at jeg er middelmådig. Jeg blir ikke rådspurt, eller invitert på dugnader. Ikke spør noen om hjelp heller, og etter diverse gråtetokter og katastrofer på kjøkkenet, blir jeg heller ikke spurt om å ta med kaker i bedehussammenheng!

Jeg er middelmådig på piano (vel. 9 kvarters pianoundervisning gjør meg vel ikke til en Leif Tore Andsnes, akkurat)(spilte blokkfløyte på musikkskole. Blokkfløyte. Nachspielinstrument nummer en.). Ubrukelig på gitar (her skylder jeg litt på samfunnet. Ingen tar kallet som gitarlærer, og Lillebjørn Nilsen er ikke nok!) selv om denne drømmen fortsatt har noen krampetrekninger. Jeg er en rykk-og-napp-trimmer. Jeg har (foreløpig!) ikke joggepositur når jeg danser, og er en rev på å danse med de som er gode til å føre, men blir svimmel av en halv runde rundt min egen akse, så det med dansingen er også middelmådig. Jeg dirigerer ikke kor, bortsett fra når vi har elevkor på juleavslutninger, og da dirigerer jeg helst slik at ingen ramler ned fra scenen. Jeg synger ikke i kor (men har fryktelig lyst!!!), og selv om jeg jobber på skole må jeg vel si at jeg aldri har vært i en tilstand av ellevill hyllest og jubel for mine pedagogiske veivalg.

Jeg er med andre ord middelmådig. Middelmådig. Det skal man liksom ikke være på 2000-tallet. Da skal man være best og først og vakrest og tynnest og smartest og vellykkest og vittigest og bereistest og selvrealisertest. Men vet du hva? Det er igrunnen greit. For vi middelmådige slipper det store presset om å pusse opp hele tiden. Eller å holde matchvekten. Eller ta nye kurs og utdanninger. Vi middelmådige slipper å henge med i motekakerogmoteslankingogmotetrimmingogmotelykkeogmoteturiskogogmarkogheiogmoteelskereog
moterealiserdegselvogmotegraviditeterogmotekaffeogmotelykkeog....

Vi er rett og slett middelmådige når det kommer til forventninger også. Og vet du hva? Jeg skal bli den beste middelmådige du kan tenke deg! I tillegg unngår jeg kjedelige dugnader, timer på kjøkkenet og risikoen for å snuble i paljettkjoler, nutrilett til frokost og sånne hvite, duse flater uten nugattifingermerker i huset.

Er forøvrig en rev med malerkosten. Det får de middelmådige som ikke leser slutten på blogginnlegg aldri vite!


Ha! Og ha en flott kveld, middelmådig eller ikke. Hvem er du i pallplasseringen??

lørdag 20. april 2013

Å slenge seg inn i åpne armer

Av og til er det skikkelig nødvendig minne seg selv på gode ting. Som i dag. Dette er en av de viktigste historiene for meg. En historie om håp, trøst, utrettelighet og om å være god nok. Ser du hvilken fortelling det er? Min fortelling, faktisk. Bare mye bedre skrevet enn jeg gjør det. Og mye kulere presentert enn jeg er. Så, altså, på morgenkvisten. Uansett hvem, hva eller hvor.


Uansett hvem du er, hva du tror og hva du ikke tror. Omfavnelser får livet videre. Dette er historien om min. Eller, historien jeg skriver meg selv inn i. Omfavnelsen jeg skriver meg selv inn i. Kjenner du den igjen? Deler den gjerne, og vil gjerne lytte til din.

Hva er din omfavnelse?

tirsdag 16. april 2013

Morgengymnastikklykke, ja! HA!

Klokka er 07.55. Det er mandag morgen. Snuppå vil ikke stå opp. Det er ikke det at hun ikke vil, hun VIL ikke, hun er trøtt, veldigveldig trøtt, og hun sover. Dypt. På tross av mine vedvarende pedagogiske morgenfriske triks. På tross av tålmodig lokking og synging av "Lille Persille" og til og med på tross av en svært festlig og fantasifull versjon av "Lille Persille", en versjon som til og med innebar en promp og en rompe (lavmål, men hva gjør man ikke for kidsa? Jeg har jo selvsagt en mye modnere og mer utviklet humor. Mer sånn intellektuelt, liksom. Moden mor.  Liksom.)

Jeg skulle vært på jobb for et kvarter siden, og hun sover dypt.

Rødsprengt mor-fotograf
-Mamma? Mamma, eg vil sykla. På to hjul, mamma.
-Vil du sykla te barnehagen? Sjølsagt!!!  Då står me tidligt opp i mårå!
-Eg vil sykla i dag!
-Eh, det er bittelitt travelt nå, men....
-Då vil eg ikkje stå opp.
-OK, me sykle. Men då må du skynda deg, hvis ikkje rekke me det ikkje! Du må sykla som lynet!
-Eg kan sykla fortare enn lynet. Men ikkje ned bakken.


.......


-Koffor sykle ikkje du, mamma?
-Eg må hjelpa deg!
-Kan du springa fortare enn lynet då, mamma?
-Ja


.......


-Mamma, eg e sleten.
-Nå? Me har jo bare sykla femti meter, du ska jo heilt te barnehagen!
-Men eg e litt sleten....
-Då må eg henta bilen, så sykle me ALDRI meir! (jeg nevnte det med moden, sant?)
-Tulla. Sykkelen va sleten. Nå e han ikkje sleten.
-Kom igjen, nå må me sykla som lynet.


.......



-Mamma, du e heilt rød i håve!
-(pust)
-Mamma, du e mesten litt gammale!
-(pust)
-Mamma, eg skal sykla KVER DAG, så kan du bare springa der.
-Kver dag?
-Ja. Du e fine når du e rød i håve og.

 

onsdag 10. april 2013

Reality-TV og sauehoder

-Mamma, eg har melka ein sau!!
-Hæ? Kossen...eg meine...hæ, har du melka ein sau??
-Ja, eg fekk prøva heilt aleine, det va gøy, mamma!
-Gøy? (På dette tidspunktet av ved-middagsbordet-samtalen var jeg rystet og sjokkert og kjente på min indre urbanitet. Seksåringen melker sauer. Hvordan i huleste....)(hun er redd katter. Katter!)
-Ja, de hadde ei colaflaske med tutt på, og så drakk sauen, den lille sauen, han drakk. Mens halen dansa!
-Ah, du GA melk!!! Te lam!?
-Eg sa jo det, eg melka sauer!

Jeg er urimelig lettet. Jeg risikerer altså ikke at hun melder seg på Farmen. Må bare få henne til å mislike bikini og Paradis av ymse kvalitet.

Målet om å aldri bli reality-deltager-mor lever!

Og det er kanskje på tide å besøke et fjøs eller to, og ta en runde begrepstrening!

Kanskje.
Fra Vg.no. Umelket og unhappy?

søndag 7. april 2013

Extreme makeover og en pose twist

Life is a bag of chocolate. Eller noe.
Av og til blir jeg forundret og overrasket. Over folk. Over folk jeg trodde jeg kjente, eller, kanskje i enda større grad, over folk jeg trodde jeg visste hvordan var. Som han jeg trodde kun var opptatt av fotball, biler og størrelsen/bredden på felgene, og som viste seg var uhyre interessert og oppdatert på det britiske kongehuset (fakta!). Eller han jeg var overbevist om var en tung narkomankriminellsmåbarnsspiser (muligens et snev av mammahormoner??) som viste seg å være pastor.

Noen liker kokosen i twistposen, selv om de ser ut til å spise kristne til frokost. (Jeg liker så og si alle bitene. Det synes, sånn bokstavlig talt, men jeg HÅPER det synes i en sånn litt mer metaforisk betydning!!)

Bloggen har fått en makover. Ikke så veldig extreme, kanskje, men med tanke på hvor mye jeg styrer og maser med slike ting, så er den ganske intens, iallfall. Og jeg har oppdaget at en i min bekjentskapskrets har evner jeg ikke visste om. Han tegner. Virkelig gode, morsomme tegninger. Og han har tegnet meg.

Kunstneren heter Ingve Espevik og har en heftig produksjon av diverse dyretegninger utenom. Bøy deg i støvet, og forvent mer fra den karen.

Meg tegnet han på bestilling.

Eller, som han selv sa: "Eg tegna bare det du sa.... og sånn så du ville... og eg tegna veldig raskt... og eg har jo overdreve... ja.. eg meine (svært illustrerende liten frodig kvinne-gestikulering...)... " Enten er han redd for de skumle konsekvensene Såret Lubben Kvinne kan utføre en sen nattestime (og det er jo stilig hvis noen mener jeg er litt nifs, litt mer nifs enn muligheten for en anmerkning, liksom!), eller kanskje er han redd for Såret Lubben Kvinnes tårestrøm, eller kanskje er han bare en Særdeles Hyggelig Og Godt Oppdratt Ung Mann.  Ikke vet jeg. Jeg, derimot, ler så tårene triller og synes han har tatt meg gullfint på kornet. Derfor makover, altså.

Twist, sier du? Hva dette hadde å gjøre med twist? Tja. Jeg er sulten og snopesyk. Og jeg er fascinert over at mennesker er så forskjellige og spennende og liker så mye overraskende og har sånne overraskende evner eller kunnskap eller hobbyer eller ordenssans.
This is me

lørdag 6. april 2013

Skikkelig klissete mammablogging

Advarsel: Denne teksten er skrevet i mild sjokoladerus, kombinert med koffeinoverdose. Samt et vemodig anstrøk av husker du? Kan det virkelig stemme? samt en stor dose livet går så altfor fort! Hulk!

Det føles nemlig som i går at du var to streker på en pinne og pappas elleville jubel på badet i kjellerleiligheten på Stord. Eller at du smilte og lo til fremmede (veldig ofte damer) og befølte sittepartiet til snasne kelnere. Eller at du spanderte all barnehagelunsjen på de andre (igjen ofte jentene), sang skjærende falskt om "Kappein Sabeltann", ville gifte deg med mamma og mente oppriktig og ærlig at banjospilling ville dra damer.

Det føles som i går og er i går, men nå er poden tenåring og langhåra og liker mye rart innen musikk (men at du synes Justin Bieber har OK musikk, gjør meg trist til sinns...). Vi kan snakke relativt fornuftig sammen, fisk er som regel godt og det faktum at andre mennesker synes du er en trivelig kar, gjør meg superstolt. Søskenbanden er til glede og irritasjon, men du er den bestaste størstebroren, og jeg ville betalt dyrt for krøllene du slenger rundt på. Blandingen av sprettent og fullstendig sløvhet er absolutt til stede, og innimellom står du frivillig opp av senga om morgenen også.

Jeg er superstolt mamma til tidenes tøffeste tenåring (fullstendig objektivt, selvsagt), og selv om det er en fin dag og din dag og.... I kveld skal jeg hulke meg gjennom Mamma Mia-filmen, ikke minst Slipping through my fingers og jobbe iherdig med sjokoladerusen.

Og du? Du kan bare våge å la de neste 13 årene gå like fort, unge mann! Da blir det husarrest og lommepengeinndragelse til du er 40!!

Og jepp. Poden har lest og godkjent innholdet. Samt bildet. 



torsdag 4. april 2013

Brev med hjem.

Jepp. I går lå det der. I posthylla, på skolen. Det er selvforskyldt, jada, jeg skal innrømme det, men jeg ble likevel både sjokkert og engstelig og overrasket og lei meg og vettskremt, og jeg stappet brevet langt ned i veska.

Jeg prøvde å late som om det ikke lå der, som om det ikke fantes, "ute av øye, ute av sinn", på en måte, men det fungerte ikke på noen måte. Ikke i det hele tatt, det var som om jo mer ute av øyet det var, jo mer var det i sinnet, liksom, og tankene sirklet hele tiden rundt konvolutten i veska mi. Brevet.

Til slutt ga jeg etter. Alvorlig talt, tenkte jeg, eller Overjeg'et som Freud ville kalt det dersom han ikke kalte det Superego'et (og det føles ille at nettopp ego skal være en super ting, jeg mener jo at å dele og tenke på andre ville være mye mer supert men....(neida. Jeg sto på lærerskolen, og kan min Sigmund)), iallfall kom en sånn litt fornuftig og samvittighetsfull voksen stemme inne i hodet, og sa at nå måtte jeg slutte å tulle, gi brevet til Familiens Overhode (selvsagt gemalen, hallo!) og heller ta konsekvensen.

Ikke-akkurat-slik så det ut
(Dialogen leses annenhver linje knoterogalandsk og knotebergensk for et best mulig utbytte. Den bergenske delen kan godt leses ca 30 cm over den knoterogalandske, sånn for realismens skyld)

-Eg har fått brev med heim.
-Brev?
-Ja. Frå skulen.
-Fra skolen?
-Ja. Åh, eg har heilt vondt i magen, vett ikkje ka eg skal gjørr!
-Får eg se?
-Det e her.... Åh, eg e heilt dårlige, ka skal me gjør?
-Vi signerer bare.
-Hæ? E du heilt sprø?? Ska me signera på dette her, meine du det?
-Eg tror ikkje vi har nokke valg.
-Hæ? Jo, elle nei, men, eg vettkje... åh, eg ville bare ikkje det sko bli sånt, men...
-Eg kan signere eg. Du trenger ikkje.
-Trenge eg ikkje? Skjer det ikkje då?
-Ikkje tull. Klart det skjer. Men du kan slippe å skrive under!

Så nå ligger det der. Signert. Godtatt. Akseptert. Et hvitt brev med logo og seriøst innhold og voksen schwung på gemalens signatur (selv om stedet ble "Heima i huset", er det rart vi er gift??).

Vi har fått Sfo-plass til snuppå til høsten. Sfo betyr at hun er skolejente og familiens 12-årige æra som barnehageforeldre er over. Over!!!

Hva er det neste, interrail og klining på Roskilde med Tøffe-Tommy? Tror jeg låser henne inne, jeg.

mandag 1. april 2013

Slutt på ferie!!

Jepp. Jeg innrømmer det. Glatt. De to lykkeligste dagene i mitt liv sånn i løpet av et år, er første dag i skoleferiene, samt første skoledag etter feriene. Når ferieukene er proppet med sukker og sitting og rangling og.... ja... er det deilig når hverdagen kommer. Deilig. Deilig.

Deilig!!!!




Så kommer jeg på at jeg er lærer. Og har de samme ungene i hverdagen også.

Hm.