Bokomtale: Du forsvinner

Noe av det jeg frykter mest, er at noen jeg er glade i skal bli alvorlig syke. Det er vanskelig å forholde seg til sykdom, og sykdom forandrer mennesker, relasjoner og følelser. Tanken på at man kan miste noen er så altoppslukende og skummel, at jeg har holdt meg unna bøker om slikt. Til nå. Nå har jeg lest Du forsvinner av Christian Jungersen, og selv om jeg var svært skeptisk til temaet i utgangspunktet, har jeg slukt de 429 sidene, og hatt vansker med å legge fra meg boken.

Mia opplever nemlig at mannen hennes, Fredrik, blir syk med svulst på hjernen, og han forandrer seg radikalt. Han mister evnen til innlevelse i hennes liv, han mister mye av det han var og han mister "normal" dømmekraft og reaksjonsmåte. Temaet blir raskt et spørsmål om når han begynte å forandre seg, hva som er Fredrik og hva som er sykdommen. De siste årene har det vært store forandringer i ekteskapet og familien, forandringer som har vært gode, og Mia blir sittende i et kaos av ubesvarte spørsmål, utfordringer, tanker og svik. Og lengsler. Lengsler som får henne til å gå inn i et forhold med uante utfordringer, og som skaper spenninger i forholdet til tenåringssønnen Niklas, og hans forhold til henne og faren. Fredrik har gjort ukloke avgjørelser i forkant av at sykdommen blir oppdaget, avgjørelser som får store konsekvenser for familien og som gjør situasjonen for Mia enda mer utfordrende.

Fortellingen hopper litt, fortellerstemmen er variert og utfordrende, fra nydelige beskrivelser av følelser, tanker og drømmer til detaljerte oppramsinger av symptomer og faguttrykk. Denne fortellerformen gjør at jeg som leser må følge med og være oppvakt, den utfordrer meg og engasjerer meg, samtidig som den kan være litt slitsom. Men mest av alt tilfører den fortellingen en nærhet, ikke en glatt overflate, jeg blir revet med og følelsesmessig engasjert, selv om det til tider blir litt vel i klartekst hvor vanskelig situasjonen er, og til tider litt vel overtydelig hvor forfatteren vil.

Mia er lærer og Fredrik er rektor, og all ære til forfatteren som ikke faller i fella hvor disse framstilles som karikaturer av nettopp dette, for mest av alt er de mennesker, og mest av alt har de havnet i en vanskelig situasjon mange av oss kan havne i, og forfatteren fremstiller dem som troverdige. Skolemiljøet som beskrives oppleves også som troverdig, noe som er svært befriende å lese.

Boka har en hel del illustrasjoner som gjør fortellingen sannferdig, og etterhvert både hører til og gir mye kunnskap både av medisinsk og menneskelig art.  De beriker og utvider teksten på en spennende måte, selv om jeg brukte en stund på å venne meg til at faglitteratur, avisoppslag og mailer var en del av historien.

Boka er god, velskrevet og spennende om et vanskelig tema, selv om det mot slutten blir litt vel mye av det "gode" og noen vendinger jeg synes var litt unødvendige. Det holder likevel helt inn, og er en god bok det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg ga den meg mange tanker og følelser, og er en bok med en tematikk jeg vil bære med meg lenge, samtidig som den ikke akkurat dempet frykten for at noe skal skje med dem jeg er glad i!

Anbefales, altså! Men forbered deg på at du får lyst til å finne ut mer om hjernen og om hjerneskader, og at du kan få et kritisk blikk på oppførselen til mennesker rundt deg....