mandag 30. september 2013

Syk pike

(pike og pike.... "Sur, gammal, tverr kjerring med spysjuke" skapte ikke samme assosiasjoner akkurat!)

Jeg er syk. Det vil si, i skrivende øyeblikk er jeg vel på bedringens vei, såpass at jeg har klart å lure ned ett knekkebrød, og erstattet cola med kaffe. At jeg får svettetokter av å gå ut på badet, eller enda verre, sette på en maskin med klær, er en annen sak. Jeg har heller ikke hentet posten (laaaangt) og det blir skiver til middag. For de som orker det.

Jeg er usedvanlig dårlig til å være syk, og hadde egentlig bestemt meg for at jeg var frisk i dag, men etter et ublidt møte med stuegulvet (sverger! Det kom opp og møtte meg!) innså jeg at det lureste var å være hjemme. For flere parter enn meg, sannsynligvis. Ulempen med å være syk er jo at man ikke er frisk, og har god tid til å tenke på slike ting som ikke er så festlige å tenke på.

Fordelen med å være syk er at jeg faktisk føler meg litt utsovet etter helga. Selv om jeg får høy puls og skjelvende knær av å hente telefonen på stuebordet, har jeg sovet mer enn på lenge. Jeg føler vel også at det ikke gjør noe at jeg gikk temmelig amok i sjokoladeskåla fredag, og jeg kommer ikke til å ha lyst på taco igjen med det første. Taco smaker taco både på vei ned, og på vei opp. Så vet du det. En annen fordel er at jeg har avsluttet og påbegynt flere leseprosjekter, og er temmelig oppdatert på alt som ikke skjer i Nydalen.

Eksempler på ting som ikke frister. I dag.
Så altså. Syk.

Satser på å være frisk pike i morgen, med foldeskjørt, knestrømper, sirlige fletter og fregner på kinn.

Eller noe.

torsdag 26. september 2013

For tjue år siden...

...skulle jeg redde verden
hverken mer
eller mindre
verden
skulle reddes
øyeblikkelig
og jeg
var med

...skulle jeg aldri gråte mer
aldri tvile
være utrygg
eller liten
ta plass
le høyt
og aldri være
andre enn meg

...skulle jeg elske til det kriblet
i tærne
hver dag
alt foran
alt helt
jeg skulle danse
spise kirsebær, leve
helt og fullt

...skulle jeg aldri si ja
når jeg mente nei
eller være kvalm av
skremmende oppgaver
stress, krav
ting jeg ikke taklet
for jeg taklet
alt

...


...nå slåss jeg med hverdagen
redder ungenes hjerter
blåser på
tørker av
er redd, kvalm, sliten
helt til jeg får nattaklem
og er ridder-mamma
og redder min verden.



søndag 22. september 2013

Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.



søndag 15. september 2013

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.


"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden




Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!

torsdag 5. september 2013

Anonyme brev og slikt...

For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.

Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.

Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.

Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.

Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.

Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.

Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke denne  bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.


Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!

Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.

Jepp.

Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen