Høstblues i regnvær

Å følge deg

nedover

til 

du ikke finnes mer

til du er

et merke

en sti

nedover

nedover

et spor som ender i

ingenting

sorg 

savn

håp

dråpeformet

tro

Ut på tur. Og dibbedutter.

Ikke fotformsko

Av og til skal jeg ikke stikke under en stol at det kan være fantastisk deilig med mitt eget selskap. Eller, for å være mer spesifikk, det kan være fantastisk deilig å slippe noen av rollene som utgjør hverdagen. Min hverdag. Selv om jeg liker å gå i roller. Altså.

Søndag ettermiddag til tirsdags kveld var jeg på tur alene. Uten mammarollen (joda, jeg både ringte hjem og lengtet hjem og kjøpte gaver hjem og fortalte og skrøt og...ja...), uten konerollen (se forrige parantes), uten lærerrollen (jo, jeg meldte med kollegaer både i og utenfor embets medfør), vaskeromromsrollen (HELT lagt bort), naborollen (fyren på naborommet hilset ikke, så hvorfor skulle jeg?), sunn og fornuftig livsstil-rollen (ærlig talt....hvor ofte er jeg på kurs?) og allværsjakkerollen (høyhæla røde sko, rød jakke som støter vann bort som en svamp). Jeg var i Oslo. På gamle studentsteder. Mimre mimre. På kafé. Gatelangs. Hotell. Kurs.

Høst i Oslo. 

Kurs i fortellerkunst "konne ikkje passt bedre", ifølge kollegaer, og i følge eget energikick og glødende iver for å hive meg uti fortellingens fabelaktige verden, stemmer nok det. Flotte mennesker, flotte ledere, flott sted (Louvisenberg gjestehus). God mat. Fellesskap. Latter. Interessante samtaler. Lærdom. Andre mennesker som trodde jeg var adskillig yngre enn jeg er (bless you, Turid fra Hundvåg). Ideer. Skryt. Kritikk. Gåsehud. Tårer i øynene. Og dibbedutt.

For man skal jo komme fram. I røde, høyhæla sko. Og siden min stedssans er noe fraværende, og min kartleseregenskap er noe enda mer fraværende, insisterte gemalen på å utstyre meg med app. Google maps app. Hvor jeg kunne velge rute, velge hvor jeg skal og velge hvor jeg går fra. Og jeg følges av en liten blå prikk på mobilen, og intens dirring når det er på tide å skifte retning. Og...

Jeg kom trygt fram. Hver dag. Kanskje ikke helt på grunn av dibbedutten, siden jeg faktisk har trasket der  temmelig ofte  en gang i hine hårde. Og siden mobilen gikk tom for strøm etter overvetters energisk fotografering av høst på St.Hanshaugen.

Men det funket. Jeg følte meg både sunn og sprek og sinnsykt moderne da jeg gikk og glante ned i mobilen hele tida (til altså høst-euforien slo meg). Og fikk slettes ikke noen assosiasjoner i det hele tatt til halvsjuepisoden med Ann Mari og walkman og dingling uti veien. (neida. Finner ikke klippet på denne YouTuben eller på  nettTV. Det er jo selvsagt ikke fordi jeg er gammel eller noe.)

Kurs i fortellerkunst er fint. I allfall hvis du liker å fortelle. Og liker å høre at andre forteller. Og liker å få tilbakemeldinger.  Dibbedutter er også fint, igrunn. Så lenge de fungerer.

Og det er litt fint å være hjemme igjen også. Til alle rollene. Og alderen som passer meg godt. Og fornuftige sko. Og mann og barn og de egentlige fortellingene. Livet. Men jeg er klar igjen. Snart. For nytt kurs. Med ufornuftige sko. Desserter. Og Turid fra Hundvåg, som trodde jeg var mye yngre enn jeg er.  En fortelling, sier du, var det akkurat det du trengte? Jasåmen, you just call out my name!

Mer høst i Oslo

Dekket bord

Dessertbord

Ikke helt moderne vaskeservant på do (kaldt vann)

Trappeoppgang hvor jeg kjenner sus i serken
(dongerybukseserken)

Kapell

Gode påminnelser både her og der!

...og her og der!

Cathinka Guldberg

Påminnelser

Ro i sjelen, ord for natten

Høstferietips til late sjeler

Facebook og Instagram bugner over av fantastiske fjellturer med smilende unger (og smilende foreldre!), fårikål i dampende gryter, hjemmebakst og hvor mange mil alle har løpt (og jammen meg hvor fort de løp også!), det er høye stettglass og lange romantiske høstkvelder med sin kjære, og det er jammen meg lykke i hver hvitmalte krok av de tusen hjem.

Vel, jeg kan jo ikke være dårligere, og vil derfor legge ut et knippe av de mest interessante øyeblikkene i familiens (les mor og ungenes) harmoniske (les etter-spysjukeutmattede) høstferie. Selvsagt soft instagrammet. Leker jo ikke blogger!

 Vi har tegnet. Det vil si jr har tegnet. Gjerne sin mor. Gjerne illustrert som noe jeg absolutt ikke er, eventuelt noe jeg er, bakt inn i et ordspill. Som her. Enten er jeg ei KU eller så er jeg KU(L).

 Ryddet på kjøkkenet. Og på vaskerommet. Og i stua. Og jeg har pint og plagd ungene slik at de jammen har måttet rydde de også. Jeg har kjeftet. Lokket. Lurt. Endt opp med at rotet nå er flyttet.

 Sett film Og netflix. Og sunget med i absurde "fritt etter hukommelsen" og "kan ikke nok engelsk"-versjoner av håpløse sanger. Og fått sitert den ene blødmen etter den andre fra ungene.

 Drukket kaffe. På kafé. Helt alene. Drukket kaffe med ungene. Drukket kaffe i senga. Drukket kaffe på trappa. Drukket kaffe med en venninne. Drukket kaffe med gemalen. Varmet opp lunken kaffe i mikrobølgeovnen. Drukket kaffe på badet.

Lest. Og lest og lest og lest. Og jammen lest litt mer. Og funnet ut hva jeg skal lese. Og hva jeg ikke skal lese mer. Og hva jeg heller bør se på film. Og hvilken bok jeg vil brenne. Og hvilke bøker jeg må presse andre til å lese slik at de kan diskutere dem med meg.

 Bygd byggesettsugerør med både ingeniørspiren og den noe mer kreative steinerskoleeleven i huset. Grapset, grist og til og med tørket opp!!!

Spilt domino på alternative måter. Eller allerhelst: Ryddet domino etter alternativ spilling. Jeg fikk høre reglene om froskedomino. Gjentatte ganger.










Spilt Wordfeud (jada, ennå.... ). Tapt. Vunnet. Fnist av nestentabuord. Blitt frustrert. Fornøyd. Og chattet intenst med motspillere.

Gitt etter for smisk og press fra ungene overrumplet mens jeg ennå sov som ønsket seg kvalitetstid og kjernesunne kaker a la Jarle Waldemars popcornkake. Ekstrabarn synes kaka var så god at hun ville ha den på bursdagen sin, og gjett hvem som er myk som smør og deler ut et stykke til? Jada...






           
Stått opp i otta og tatt første ferge til byen, for å kjøre med allsang og konstant bakseteunderholdning til Drammen, for å være lillesøster og tante og svigerinne.







Høstferie for lat mamma. Ikke så verst.

“Maybe ever’body in the whole damn world is scared of each other.”

― John Steinbeck, Of Mice and Men

Bladene virvler, danser, leker, lander. Blir til en gulrødbrun sti bortover veien, bred, smal, tykk, tynn. Det suser og uler ute, og hun kryper inn i klærne og gjemmer seg, følger bladene med øynene og lar høsten legge seg over henne, krype inn i henne, fylle henne. Kulden, vindkastene, virvlingen, alt fyller henne der hun skjuler seg bak skjerf og genser, bak smil og lue. Hun lar rim legge seg rundt henne, et tynt islag som nesten er usynlig, men ugjennomtrengelig. Mørket fyller henne, hun omfavner mørket, lar seg omfavne, oppsluke, gjemmer seg, skjuler seg, forsvinner inn i høsten. Hun er redd. Redd for dette mørket hun likevel omfavner. Virvlingen. Vindkastene.

Han aner det bare, konturene av mørket hennes. Kulden, virvlene. Hun smiler, er lik, er glad, tilsynelatende full av sommer, tilsynelatende full av lys, men den bleke høsten har gjort henne litt mindre, litt gråere, litt stillere. Hun har gjemt det, men han ser det, han tror han ser det, sporene av høsten, høststormen og kulden. Rim. Han vil så gjerne si de rette ordene. Trøste. Gi. Varme. Tenne et lys. Mange lys. Vise henne de dansende sprakende fargene som også er høsten. Han er redd. Redd for mørket som omfavner henne. Redd for å være til bry, til å tenne lys hun ikke ønsker skal tennes.


Han gjør det ikke.


Hun ser ikke det han ikke gjør.


Høst.