Same procedure as last year...

2014. Året jeg blir ellevill med spraymaling?

-Så, Liv, hvor veltrent ble du dette året da? Synes nesten det ser ut som om du har litt vondt i ryggen, jeg....
-Nja, jeg, joda, jeg eh...
-Og hva er det du egentlig har gjort med håret? Kort fortsatt?
-Ja, men...
-Og hvike karrierebyks har du gjort da? Og hvilke politiske områder har du fått satt ditt særpreg på?
-Nei, altså..
-Og jeg husker denne "grip-dagen" og måneskinnsturtanken du proklamerte. Hva ble det til med den? Eller synge-så-høyt-du-bare-vil? Eller all romantikken som skulle blomstre? Teologien som skulle på plass? Erklæringen om å ikke provosere fram en eneste negativ diskusjon? Har du grått foran andre? Stotret? Tabu-ord, da..? Tålmodigheten med ungene da? Mhm... Nye venner da? Fått det? Spennende reisemål, du var på charterferie, menneske. CHARTER!!!!!!
-Nei, det gikk kanskje ikke helt som planlagt, men...
-Men? Hvilke men? Det finnes ikke noe men. Ingen unnskyldninger. 

....

-Bare vent. Nå begynner du snart igjen. I løpet av dagen har du garantert meislet ut planer om trening (gå på jobb!), reising, romantikk og skriving. Tro du meg!
-Ja, men bare været blir litt bedre, så er jeg i gang.
-Og bare vent, snart hoster du opp den tålmodig-og-lyttende-greia også. Og den ikke-provosere-andre-unødig. Hjelpe meg.
-Ja, men der har jeg jo en vei å gå, og jeg er jo på vei, er jeg ikke?
-Jeg garanterer nesten at dette året kommer en "studere videre" også. Ærlig talt, rund dag coming up og greier. Lukter midtlivskrise lang vei. 
-Ja, men jeg kunne jo virkelig tenke meg å lære mer!!!!!
-Studere videre, synge i kor og være snillere, sunnere og mer tålmodig. Hohoho! Hvert år!
-Ja
-Hvert år
-Ja
-Da vi gikk inn i 2013 også.
-Ja
-Klarte du det?
-Nei. Eller jo. Eller litt.

........


Fortidsjeg, fremtidsjeg og nåtidsjeg takker for dette året, og ønsker velkommen et nytt. Med ikke-så-veldig blanke ark, kanskje, men med nye tusjer og fargestifter!

Takk for det gamle!

Jeg har all verdens tid

Jeg har tid. Mye tid, god tid. Jeg har tid til alt en dame i min alder skal ha tid til, og litt til

Snart

snart 

skal jeg ta meg den tida 

telefonsamtalen til en gammel venninne 

koster

bytur med mora mi

kafé

skravling

teatertur helt alene

trene opp ryggen igjen

den konserten, vet du, med sangene som får meg til å gråte

 lese den gode boka en gang til

gå måneskinnstur med mannen min

tegne tegninger med minsten

løse verdensproblem med tiåring

lytte til tenåringens musikk

lytte

snakke

elske

dele et glass rødvin med min beste venninne

invitere noen på hverdagsmiddag

spille gitar

drikke kaffe

si takk

si unnskyld

synge høyt

le høyt, sånn med magen, sånn at det gjør vondt

gråte over tapte drømmer

juble over det som ble bedre enn man ante

lytte til hvor jeg skal være

hva jeg skal være

gi en klem

få en klem

feire de små tingene

glede meg over livserfaring

savne de som ikke er her

klemme litt ekstra de som er her

være 

mamma

venn

kjæreste

datter

søster

Jeg har all verdens tid. 

Tror jeg. 

Til jeg om igjen og om igjen blir minnet på at slik er det

 ikke. 

Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus

Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk

Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.

Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet

Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå

Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.

Om å føle seg skikkelig, skikkelig viktig.

Ikke akkurat leirmat. Men glutenfritt, iallfall!

Jeg er som de fleste andre svak for smiger, og i et yrke hvor jeg ikke akkurat overøses av stående ovasjoner eller klapp på skuldra, er jeg lett bytte for fagre ord. I tillegg har jeg hatt en slitsom høst, hvor jeg har vært hu-derre-grå-musa, hun med ambisjonene og drømmene og ønskene og som det går i litt tullball for. Jepp. Nettopp. Skikkelig høst-høst.  Og enda mer i tillegg, jeg har til og med sukket både hit og dit, sukket etter å få forløst denne egentlige meg, denne sprudle-smile-synge-danse-juble- meg, jeg har higet etter å bli sett og anerkjent og hørt.

I dag ble jeg det.

Trodde jeg.

I to timer.

Tre oppringninger fra Spennende Ukjent Telefonnummer. Googlet til å komme fra en organisasjon av den litt spennende og nifse sorten, og jeg antok at det ville være en utfordring der. En synliggjørende vi-heier-på-deg-Liv-utfordring. En nå-er-du-synlig-nå-utfordring.

Jada.

Jeg rakk å tenke godt og lenge på dette, fantasere og tenke på klær og sko og sveis og ordvalg. Jeg var sikker på at nå, nå, altså, nå var min tid kommet.


Ring-ring
Ring-ring

Etter to timer viste det seg at vedkommende som ringte hadde funnet en mail jeg hadde sendt for ett år siden. En mail om mat. Mat for allergikere. Leirmat.

Jada.

I det minste spiller jeg ikke panfløyte på en litt dårlig produsert youtubesnutt.

Det kommer en dag, i morgen.....