søndag 31. mars 2013

Uforståelig ufattelig påske!

Hvorfor?

Jeg lurer så ofte på hvorfor. Hvordan, hvorfor og for hvem. Det er så mange svar der ute, svar og meninger og dogmer og regler, det er så mange krav og forestillinger, så mange retninger, meninger, så mye sinne, så mye sorg så mye.... stasj og gull og grønne skoger, fristelser, uro og svik. Det er så mange store ord og skjulte tårer. Påsken er mysteriet og de store ordene, de store hendelsene, det uforståelige, det fantastiske, det mektige, det ufattelige, det lille, det omdiskuterte, det snodige og hvorfor, hvordan, for hvem...?

Jeg har ingen svar.

Synes du skal trykke på ordet "Hvorfor" øverst her, jeg. Og lytte.



Altertavle Kvitsøy kirke



For meg???

søndag 24. mars 2013

De folka....

Det er en type mennesker jeg er redd. Det vil si, egentlig er det flere typer mennesker jeg er redd, når jeg tenker meg om. Jeg er redd sånne syke folk som vil klå på små unger, ødelegge dem, misbruke dem og til og med sier at ungene mine ville like det. Jeg er livredd sånne med våpen og skrudde meninger, jeg er redd damer som tråkker andre ned i skiten med ord, uttrykk og sladder. Jeg er redd for mennesker som bruker andre som trapp til å komme enda høyere, jeg er redd menn som mener at siden de er menn er de mer verd enn andre. Jeg er redd autoriteter, jeg er redd de altfor tjenende åndene. Jeg er redd for de altfor strøkne og vakre, jeg er redd for de altfor kloke. Jeg kan bli redd av en sliten sjel med knekk i knærne, ikke så mye over at de er skumle, men mer over at dette er en mulighet i verden, en mulighet mine barn skal håndtere. Jeg er redd politikere med alle deres meninger, jeg er redd teologer som aldri tar feil. Jeg er redd bilister og alt for tøffe ungdommer, jeg er redd de store ordene og jeg er redd de meningsløse blikkene. Jeg er redd de folka jeg slipper for nær, jeg er redd de jeg er glad i, redd for at de skal forlate meg, mislike meg, ikke bry seg så mye som jeg gjør. Redd for å slite ut kjærlighet og vennskap. Redd de ser meg for godt og misliker det de ser. Redd for at de folka jeg liker best skal dø. Lide. Forsvinne. Redd for svik, jeg er redd for de folka som lover med noen ord og glemmer i neste øyeblikk. Jeg er redd for dem som utøver makt. De som setter spor i andres sinn, sjel, legeme. Redd for voldtekstforbrytere i og utenfor relasjoner. Redd for de som skaper misnøye, engstelse, dårlig selvtillit. De som dreper. De som dreper gleden. Jeg er redd bloggere med alle svar, journalister med mange kontakter. Jeg er redd for de som er syke, tenk om de smitter? Jeg er redd for de triste de sinte de glade de sårbare de menneskelige de store de små de....


...i bunn og grunn er jeg visst mye redd...


...men de folka jeg er mest redd for, eller burde være mest redd for, eller i blant er mest redd for, i blant som i dag, i min trygge, utsovede påskeferiero,  er kanskje de folka jeg burde gått nærmest. Gitt en klem. Brukt av tiden min. Smilt til. Jeg er redd for de folka. For jeg er så redd for at de skal være redd meg. Og at jeg skal være en av dem som bare farer forbi og slettes ikke gjør noe mot eller for  en av mine minste. 



Matt.25,40


De folka.... eller kanskje vi folka?

Skremmende

fredag 22. mars 2013

Sånn heilt forrektige basar

Eg har vore på basar. Ei heilt sånn forrektige basar med allsang, barnekor og utlodning. Og sjøl om dei ikkje står der og riste på Den Magiske Boksen lenger, sånn så de gjorde på Tonstad då eg va liten, rista sånn ritsje-ratsje og "tolvhundreogelleve 1-2-1-1", og sjøl om det ikkje va ett einaste par med heimestrikka sokker å sjå, va det forrektigt.

Det va velkommen og store bord med spennende gevinster, det va bamser og dukker og fjernstyrte biler, påskeegg med snop og maleri og puter. Det va fantastisk sang av fantastisk nydelige barnekorjenter, det va rørte tårer og fomling med mikrofonen og andakt og fnising og alt-for-høy-prating, småfnising og kjekke gutter på bakerste benk, springing i gangene og hopping i trappene. Det va is og småskuffelse og storskuffelse og høglytt fnising når gamle eldre damer vinne fotballmål og bamser, det e årer og kakelodd og lodd på bok og takk for i dag og vel heim.

Det va barnebasar. Vittige tunger seie (om igjen og om igjen) at de ikkje ser nogen unger så blir lodda ut, og eg ler like pliktskyldigt kver gong. Det har og blitt ein tradisjon. Men eg e heldige som bur et sted kor det e sånne kjekke måter å samla inn penger på, kor me går litt mann av huse for å få det med oss, og kor eg får møta barndommens spente sommerfugler i magen ein gong te. Eg e heldige som får le i lag med desse fine folkå, får se gleden når me kan løfta årå og har vunne Pet Shop. Eg e heldige som får sjå glitrande barneøyne og kan huska at eg sjøl va like glitrande.

Basar. Gullgjeve fredagskveld i bedehusland!!! Heilt forrektigt!!!


tirsdag 19. mars 2013

Too much information

Sist uke var jeg vikar. Vikar i 4.klasse. Jeg har ikke vært spesielt mye vikar for årets 4.klasse, og med tanke på at jeg er lærer på mellomtrinnet for øyeblikket, tenkte jeg at dette var en mulighet, en gylden anledning. En måte på å bli litt kjent, være litt kul, tilbringe litt kvalitetstid med vordende mellomtrinnere. Som sagt, så gjort. Eller.

Jeg kom småjoggende, litt sent, etter først å ha glemt hvor de har undervisningen sin. Men jeg kom da, og de sto der smilende og imøtekommende og kjempeklare, med bøker og pennaler og absolutt superklare for some english kvalitetstid. Men først: Superlæreren skal supre seg litt, så:

-Nå kan dokke spør meg om KA dokke vil om mellomtrinnet, ka som helst!
-E det sant at det e mange timer med lekser kver dag?
-Nei
-E det sant at me ikkje har tid te å spisa?
-Nei....
-Koffor må me læra om puberteten?? (jepp. ryktet har gått foran meg)
-Jo, det e fordi dokke må læra om ka som skjer med kroppen, utvikling og alt muligt sånn. Viktig å forstå når det skjer noke, og (blablabla) (konstaterer for meg selv at jeg er tøff, kul og definitivt ikke en de klarer å stoppe munnen på! Superpedagog!)
-E det sant at me aldri leker?
-Å, nei, me leke nå på mellomtrinnet og, ja.... Fleir så lure på noge?
-Koffor må me bruga bind?
-Bind?
-Ja, koffor må me bruga bind?

(konstaterer at de sannsynligvis tester meg, kulheten og åpenheten min. De piller ikke meg på nesa så lett, nei! Så, jeg kjører på. Med svar. Et ordentlig et. Detaljert. Jepp.)

-Det e viktig å vær reinslige når me har menstruasjonen, bindå samle opp og holde oss reine, klær og alt... menstruasjonen e jo ein del av det me jenter må igjennom i puberteten, så... (spørsmålsstilleren er rød-rødere-rødest i hodet, alle kikker seg febrilsk rundt, jeg sakner farten litt, aner en liten ugle, her i mosen.... pause....)

-Eg lurte egentlig på koffor me må ha bind på bøkene... de seie det e så mange bøker i femte, og at du seie me må ha bind på alle....

Neida. Timen var ikke til å redde. Heller ikke imaget mitt. Humøret, derimot, det var lystig. Og ustoppelig fnisete.

Var de ikke engstelige for mellomtrinnet før, er de det ihvertfall nå.

onsdag 13. mars 2013

Når det verker i sårene

Noen ganger senker mørket seg. Det kan komme fort, en vegg, raskt mot meg. Det kan komme sakte. Sakte, forsiktig, nesten mykt, tilsynelatende vennlig. Men så er det der. I hele meg. I alle kroker av sjel og hjerte er det mørkt, mørkt og kantete. Stikkete. Sårene, de gamle sårene som sitter i hjerte, sjel og hode, de sårene verker, de smerter, de lager nye sår og lar hverdagstankene bli tunge, kantete og mørke tanker. Andre mennesker blir fiender jeg må skjule mørket for. Skjule gråten for. For jeg gråter. Jeg gråter på badet, i dusjen, på do. Under dyna om natta, mens sovepusten i den andre delen av senga er jevn. Jeg gråter i bilen. Jeg kan ligge hulkende på teppet i stua, det myke, gode teppet, og ikke vite hvordan jeg skal kunne reise meg igjen. Men jeg reiser meg. Jeg roper stumme rop til alle som ikke hører, og jeg lengter etter en hånd på skulderen, en klem, trøst, trøst av den typen som får tårene mine til å flomme over, trøst av den typen som sier at tårer er greit. Den typen trøst som er en klem, en favn, et gjemmested og et menneske som venter, som ikke tillater meg å se på klokka, men lar meg gråte ferdig.

Noen ganger, når jeg nesten drukner i mørket og lysglimtene er så små og så langt borte at de er umulige å se, noen ganger av de gangene, av de gangene hvor de gamle sårene er som nye, hvor ensomheten, mørket og smertene gjør aller mest vondt, og ingen trøst er å få, ingen klem er å finne, ingen favn er å hvile i.

Noen ganger av de gangene jeg tror jeg aldri vil komme opp igjen, noen av de gangene
det ikke er noen der
ingen
er jeg glad for at det krever mye energi å ikke.


Ikke.

For ikke er ikke et alternativ når små lysglimt begynner å vise seg, når jeg får øye på stjerner, når det danser et fargesprakende gjenskinn av solen i en skygge. Når solen liksom nesten bryter fram, når jeg står hele dagen, når jeg ikke skjuler gråten for den er ikke der. Når jeg ser at mange små klemmer er et godt substitutt for den store favnen jeg vil gjemme meg i. Når mørket viker, og dagen er dag. Og kantene gjemmes trygt inne i brystet, inne i tankene, borte, for denne gang. Og for hver gang jeg kjenner at jeg begynner å se igjen, begynner å ane, når jeg pusles sammen så smått, krukkebitene limes forsiktig sammen, da. Da.

Da er jeg glad for at jeg er. Glad for at jeg ikke.




torsdag 7. mars 2013

Kvinnedagen???



Dessverre er kvinnedagen fortsatt aktuell

dessverre

på gaten i slummen i mørket i hjemmet i fylla i redsel i skjul i offentligheten på nettet med ord uten ord med smerte med redsel uten redsel med våpen på festen i etiopia i india i norge i sverige i japan i bergen i oslo i stavanger i byggefeltet blant venner din datter din kone på bilder på film i livet i menigheten på jobb på skolen under bordet på senga på gulvet gjemt bak sminke gjemt bak skjerf gjemt bak burka gjemt bak miniskjørt gjemt bak høy latter gjemt bak våpen gjemt bak vold gjemt bak smilet til hun du tror du kjenner
 
 
Kvinnedagen er høyaktuell.
 
 
Dessverre.

søndag 3. mars 2013

Det var denne dagen...

...hvor vi skulle ha så god tid. Sammen. Jeg og ungene. Sammen. Vi skulle kose oss og nyte, øve litt på klokka og spille spill. Snakke sammen og bare nyte å være  familie. Jeg hadde planen klar og målet i sikte, målet om lykkelig lørdag. Det var dagen.

Dagen begynte så altfor tidlig. B-menneskene ble plutselig A-mennesker, og idyllen sprakk før butikken åpnet. Det var feil brød. Feil stol. Feil bordvers. Savner pappa-tårer. Mobiltelefon som bare ikke kunne legges bort. Krangling. Blikk. Krangling. Dumme mamma og dummedumme søsken og dummedummedumme dagen. Og jeg ble furtemamma og hissigmamma og slamre-med-døren-mamma og de likte ikke middagen og ville ikke på basar og ville på basar og ville se film og ville ikke se film. Og det var kaos i leggingen og korte klemmer og trist kveld, selv om jeg sang noen morsomme rim om rompe og prompe, og det var sliten mamma og slitne unger og sultne unger og altfor mett mamma.

Så ble det sovetid og alenetid og ingenting-på-TV-tid og litt ensom mammakveld og litt triste tanker etter en trist dag. Og det ble tannpuss og stell og pyjamas og god bok og...

 ...like før jeg legger meg, finner jeg dette hjertet på puta mi. Nabbiperler, sirlig laget. Dyna tett omsluttet rundt det, og plasseringen er for at jeg skal finne det, og jeg vil egentlig bare gråte litt, skru tilbake tiden og få en ny lørdag, en ny dag i glede. Ro. Sammen.

Sinnamamma er strøket bort, det er susse-og-klemme-mamma  som legger dyna over dem og hvisker en aftenbønn ut i natten.

Gud, la dem føle seg like elsket som jeg føler meg når jeg ser dette hjertet.