Den dagen jeg elsket Sting

Rettelse: Den dagen jeg begynte å elske Sting.

Jeg skal på konsert. Endelig skal jeg på konsert, og han jeg skal på konsert sammen med har fått streng beskjed om å være stille som en mus og ikke på noen måte snakke ikke i det hele tatt, faktisk, ikke dersom jeg ikke ber ham om det eller begynner samtalen med "jeg tror jeg besvimer" eller noe slikt. Jeg skal høre på Sting. Danse til Sting. Juble, klappe, begeistres. Av Sting. Jeg skal stå i vonde sko sammen med tusener andre, og sikkert tusener som synes kan er kvalm og klein og gammel og ufyselig og dårlig og elendig og til skrekk og advarsel, men jeg, jeg elsker Sting.

Han er faktisk mitt lengste forhold, ser man bort fra forholdet til mine foreldre og min bror.

Jeg begynte å elske Sting på ungdomsskolen. Rett før sommerferien. I en engelsktime. Syvende klasse (som var ungdomsskole den gang, i mi grønne vår) var på hell.

Læreren, vikar sådan, utstyrt med kassettspiller og pågangsmot, og sannsynligvis litt lite pedagogisk opplegg, dukket opp med en opptakskasset og en bunke ark med teksten til en sang jeg aldri hadde sett maken til. Ikke noe lo-o-ve, ikke noe la det swinge eller love med bad name. Russians. Teksten, til tross for at han hadde blanket ut ord her og der som vi skulle fylle inn, traff meg i magen. Hodet, sjelen, hjertet. I hele mitt tenåringssinn, i hele meg som skulle redde verden, i intellektet og i den spirende politikeren. Dette var teksten til et menneske med meninger, en tekst som ga mening. I det øyeblikket elsket jeg Sting. I kjølvannet av at jeg elsket Sting, elsket jeg også Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Prince (og Glenn Medeiros)

På ekte 80-tallsvis kopierte jeg kassetter, tok opp 10-i-skuddet og norsktoppen, jeg sparte til kassetter og så stadig i musikkhylla på Samvirkelaget, men det var aldri en kassett der med Sting og aldri en kassett der med the Police.

Som student hadde jeg Sting i CD-hylla, og nå har jeg Sting på Spotifyliste (var faktisk den første spillelista jeg lagde). Som lærer har jeg latt elever analysere tekst, lytte til musikken, se på musikkvideoer og skrive oppgaver om Sting. Jeg kan fortsatt teksten til Russians utenat, og jeg kan fortsatt la den treffe meg som en slegge i magen, om jeg hører tilstrekkelig etter.

Jeg skal på konsert og sammen med meg står en bergenser med munnkurv.

En seriøs tur bortover Memory Lane

Det begynner på facebook. Som så veldig mye annet, begynner det på facebook, med påminnelsen om at en barndomvenninne har bursdag. Umiddelbart klør jeg på leggen, der hvor vi alltid hadde myggstikk, og jeg kan kjenne smaken av surblader og rabarbra, av naboens sukkererter og eplene i hagen til det som kanskje var et forlatt hus, eller var det nå det, hadde vi ikke sett lys der, i det øverste vinduet til høyre en gang? Kunne vi være sikre på at det var forlatt og at det ikke huset en hemmelig bande eller en skummel heks av noe slag? Og nei, vi trodde jo egentlig ikke på hekser, men det var noe med en av de damene som gikk forbi huset ganske ofte, hun så sånn spesielt heksete ut, og tenk om det var sant likevel? Jeg kan kjenne høy som stikker mellom klærne og kriblingen til et nys i nesen, jeg kan kjenne hvordan det er å ligge på ryggen i gresset etter å ha løpt løpt løpt slik at hjertet dundret i ørene og det eneste vi kunne smake var blod, og varmen av asfalten om kvelden mens vi spiste rips og fortalte hemmeligheter, og gjemte oss for den skumle nabogutten, han som kastet råtne epler og ropte banneord og likevel var bittelitt søt, sånn skummelsøt, sånn hjertet i halsen-søt, og jeg kan se svalene høyt, høyt der oppe, for det var der de var, høyt oppe i skyene og lovte oss nok en dag med sol. Blåmerker, vi telte blåmerker, og noen fikk fregner og kanskje de mistet en tann, og ferien varte på en måte evig og begynte i hagen hos min venninne, med bursdagsfeiring og en litt skummel bror som gjorde det spennende å ringe på. Feriegjester kom og dro, og Rogalendinger var navnet på alle dem som kjørte altfor fort og midt i veien og bråkte på butikken, og vi himlet litt med øynene av dem, akkurat som når mødrene våre kom med gensere og sa det var kaldt, eller at vi skulle hjem til middag eller kanskje til og med hjem for å legge oss, hva var nå det? Jeg kan kjenne smaken av husholdningssaft frosset til is i små plastbegre, og jeg kan kjenne smaken av sjokoladeis fra Landhandelen. Lyden av mamma med venninner på terrassen, lukten av soltørket tøy og hvor kaldt smeltevannet som rant i elva egentlig var. Georginer i hagen, et epletre å klatre i, pappa på sykkel og broren min som får lov til så veldig veldig mye mer enn meg og det er urettferdig og rettferdig samtidig. Det er forventningen om sol neste dag og ramsalt smak av svik, nederlag, av å lengte seg bort fra dalen mellom høye fjell, lengte til hytte og sol og sjø. Det er en pesende hund i skyggen, å springe i veien for pappa som klipper plenen eller mamma som plukker rips, det er de skumle, nifse guttene og de utrolig fjollete jentene med lange bein og blå øyenskygge som hører på musikk når de skal bade, det er smaken av stikkelsbær og bringebær, lange skygger og å ligge i mammas seng om kvelden og bare være til.

Den midterste dagen i juni var begynnelsen på evig sommer, og kunne ikke være en mer passende dag å ha en god venninne med bursdag på.