onsdag 3. februar 2016

Eye of the tiger

Bare-middels-fornøyd-snømann
Jeg har fått ny optiker. Hun viste seg å være både flink og nøyaktig, og ikke så nærgående og liksomflørtete som sin forgjenger. Noe som sikkert er stas for noen, altså, å ha en flørteoptiker som vil "se meg dyyyypt i øynene" på klingende bergensk, men jeg synes ærlig talt jeg har nok med den bergenseren jeg allerede har, så nå går jeg til en annen optiker. Som altså viste seg å være flink. Faktisk litt urovekkende flink.

I tillegg til nye briller, fikk jeg sjekket opp i nye kontaktlinser. Snodig nok hadde synet forandret seg, og etter forfjors jul med betennelse på hornhinna, er jeg litt kontaktlinse-sart, og burde kanskje gi det opp, men siden jeg er noe jålete, insisterer jeg på å kunne, iallfall. Vel. Nye linser ble det. Sist helg pakket jeg dem med meg til studieuke i Oslo. Diakonhjemmet, som ikke heter Diakonhjemmet lenger, men VID, ønsket velkommen til en ny uke, og jeg var klar. Tirsdag var det på med nye kontaktlinser og forventningsfullt smil, ut i januarkulda. Jeg stusset litt. Kan kontaktlinser dugge? Slo meg til ro at med nærmere 20 minusgrader, kunne de nok det. Videre hadde skjermen i auditoriet blitt fryktelig liten, og ikke minst uskarp! Det var også litt vanskelig å skjelne de studentene jeg faktisk kjenner fra de jeg ikke kjenner, men mye kan jo skje med folk på en drøy måned. Skjermen på
mac ´en var heller ikke til å kjenne igjen, og da jeg på ettermiddagen deltok som studentrepresentant på et møte der jeg skulle lese noen grafer, ble jeg nesten litt bekymret over manglende forståelse, men jeg la det på kappa for søvnmangel. Ikonene på iphonen var ørsmå, og jeg hadde plutselig et behov for å lese meldinger med hånden helt utstrakt og hodet litt tilbakelent. Jeg nistirret folk inn i øynene med et lett mysende blikk, og jeg så lettere tomsete ut der jeg prøvde å lese avgangstidene på t-banen. Uten hell.

Vel tilbake på rommet tok jeg av kontaktlinsene. Det var veldig rart at synet var blitt helbredet på høyre øye, gammel nærsynthet var som blåst bort, og i noen sekunder tenkte jeg at diakonstudier var brillefint (eller rett og slett perfekt-syn-sånn-helt-plutselig-fint), og at jeg muligens hadde opplevd et mirakel. Det var før jeg så meg selv dyyyypt inn i øyet. Og så at det fortsatt var en kontaktlinse der. Selv om jeg altså hadde tatt en ut.

Jepp.

Jeg er ikke helbredet. Ikke er jeg langsynt heller. Ikonene er normale igjen, og dataskjermen fungerer (grafer derimot, viser det seg at jeg aldri har hatt helt grepet på...). Jeg skjelner kjente fra ukjente.

Jeg har fått ny optiker. Mulig jeg trenger en personlig assistent til å påse at jeg får riktig antall linser på, og husker bukser og å kneppe skjorta....

2 kommentarer:

  1. Ler så jeg griner! Og tenker at det er like lurt jeg har fått meg briller. Det hjelper mot både nærsynthet, langsynthet og forhåpentligvis trangsynthet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Føler meg skrekkelig gammel og rotete når jeg gjør slikt, men mest av alt intenst fnisete! Briller mot trangsynthet burde svært mange ha!!!!

      Slett