torsdag 4. mai 2017

Mangelen på fanfarer i mitt liv

Ja. Det er en overhead på bildet.
Jeg så nylig Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim i høymiddelalderepisoden av En bit av historien på TV2. Kostelig morsomt, men jeg bet meg merke i at de føyset litt av han stakkaren i strømpebukser som hadde jobben med å spille fanfarer. Javisst var det høyt og javisst var det bråkete, men likevel, ingenting gikk upåaktet hen. Jeg liker stort sett at ting går upåaktet hen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg trenger en fanfare, men av og til... av og til kunne jeg trengt en. Som sist torsdag.

Sist torsdag hadde jeg siste forelesning på studiet jeg går på. Det er kun eksamen og selve masterskrivingen igjen, så ferdig er jeg jo ikke, men sist torsdag var det siste forelesning sammen med en flokk mennesker jeg nok aldri ville blitt kjent med om det ikke var for at vi møtes jevnlig på studentsamlinger. Det er alle slags folk, de som gir en grå hår i hodet, de man bare vil fnise av, de som sier så mye klokt at du kunne tenke deg å ha dem med hjem til senere bruk, de som strikker, de som drikker nesten like mye kaffi som jeg, de som viser bilder av barnebarn og de som går med struttende mager og triller rundt på små nurk. Det er innfallsvinkler og erfaringer jeg har lært utrolig mye av, det er samtaler som har vart og vart og forhåpentligvis varer ennå, det er middager og vinglass og glimt av hverandres liv, og det er vennskapsbånd og forelesere man blir så imponerte av at man nesten blir litt andektige, og det er forelesere vi ergrer oss over og det er diskusjoner og trøst og tårer og smil og klemmer og dyp respekt. Det er smågodt og slankemat, det er de store orda og det er de små tankene. Det er kapell og det er katedral, det er pub og det er kveldsturer. Det er hjemlengsel og det er følelsen av å ikke strekke til, og det er mestring og mislykkethet, det er milde øyne fra lærere som bryr seg og høyt tempo og "hvem er nå du igjen"-nikk fra lærere vi er jevngamle med. Jeg har ledd meg småkvalm, og rødmet til tærne. Det er fronter og it´s learning og aggresjon og irritasjon og han IT-fyren som svarer så blidt og mildt og ordner opp i alt, og det er bobla med studentvirkelighet seks ganger i året, og veldig mye mer.

Og sist torsdag, uten så mye som en liten kornettsolo en gang, tok vi avskjed, og selv om jeg prøvde å ikke grine fordi jeg har grått nok, var det klump i halsen og dirrende hender og heldigvis en og annen klem.

Men ingen fanfare.

Det hadde passet med en fanfare.

Jeg vet jeg får se de fleste igjen, men bobla skal jeg erstatte med min egen private masterskrivingsboble.

Fanfare. Altså.

Det hadde passet med en fanfare.

Dersom noen av dere gode medstudenter eller lærere slumper til å lese dette, vil jeg bare si takk. Takk! Tre år er mye. Dere er unike, og jeg verdsetter dere høyere enn dere aner. 

onsdag 5. april 2017

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 
Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)


onsdag 22. mars 2017

Om å gå på trynet

Dr. Martens. Før de ble velbrukte.
Jeg har gått på trynet. Igjen. Men denne gangen bokstavlig. Det vil si ikke helt bokstavlig, for jeg har bokstavlig talt gått på skulderen. Med et smell. Scenen er som følger: Klokka er 06.12. Det er en mandag i januar. Jeg skal til Oslo, og må ta pendlerbåt. Det er årets første frostmorgen, jeg bærer koffert i høyre hånd, sekk på ryggen, kaffikopp i venstre hånd. I det jeg tråkker ned på hurtigbåtdekket, møter velbrukte dr.Martens speilblank is. I neste øyeblikk ligger jeg der, på skuldera. Fortsatt med koffert i høyre hånd, sekk på ryggen (nåja, hodet) og ikke en dråpe kaffe sølt ut.

-Går det bra?
-Jada. Eg ska bare stå her litt eg. Hihi. 
-Trenge du noge hjelp?
-Nei, ikkje tenk på det!

Drøye to måneder senere kan jeg være ærlig nok å si at jeg tok grundig feil. Ja, jeg løy faktisk. For det som var ganske vondt i skuldera der og da, og som jeg vurderte som noe som raskt blir bedre helt av seg selv, har blitt til en temmelig smertefull runddans i helsevesenet med leger og fysioterapi og MR og ultralyd og tidenes klareste tale da jeg, etter fire dager (jeg dro selvsagt til Oslo for studiesamling som planlagt) endelig gikk til legesjekk:

-Har du vondt nå?
-Ja
-Du har bare deg selv å takke. 

Det fine med dette, er at folk har mye å fortelle om egne skulderskader, og alle kjenner noen som aldri har blitt helt bra igjen etter å ha falt. Noe annet fint er at jeg har fått lest Bonytt 6/2011 tre ganger, og jeg har måttet lære meg å be litt mer om hjelp. Eller ta  imot hjelp, da. Folk liker å hjelpe. Noe som ikke er så fint er jo at jeg er til bry, og at padlesesongen 2017 står i reell fare for å bli kaffekoppogsolstolsesong.

Når jeg blir bra igjen, skal jeg, i tillegg til å padle, bli sykt karismatisk og bære handleposer for gamle damer.

Og bruke brodder.






fredag 10. februar 2017

“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”

(Rudyard Kipling)


Ord. Jeg elsker ord. Jeg elsker å prate. Lese. Lytte. Skrive. Jeg elsker å leke med ord. Men i det siste.. i det siste har ordene tatt overhånd. Store ord. Sterke ord. Ord med overbevisning. Ord med styrke. Store ord, som sier noe om hva som er feil hos andre. Ord om synd. Andres synd, vel og merke. Om feil tro. Feil legning. Feil mening. Feil religion. Farlig religion. Om lykkejegere. Gullstol. Folk som vil utnytte systemet. Om stengte grenser. Om feil. Feil og mangler, om de, ikke oss, ikke vi, om de, med alle feilene, alle lytene, alle manglene. Godhetstyranni. Jeg har druknet i ord og ytringer om hva vi skal og ikke skal og kan og ikke kan, og jeg hiver meg med i debatter og leser kommentarer og lar følelsene løpe avgårde med meg, lar tårene flyte når jeg ser barn klamre seg fast til mor, og mors håpløshet lyser ut av øyne som har blitt altfor gamle på kort tid. Og ordene treffer meg, en bazooka av hylekor og systemutnyttelse. En knyttneve av hat og spotting av menneskers kjærlighet og uendelig, uendelig mange ord som beskriver hva som bør gjøres med de som kommer, eller de som elsker en feil, og ledere som ikke modererer men som nører opp under ilden og svarene kommer fra den andre siden, om kjærlighetløshet, mangelfull kunnskap, om menneskehat.

Nok ord.

For noen uker siden satt jeg på Gardermoen. Jeg var ikke i form, kroppen bar preg av et beinhardt møte med glattisen, humøret bar preg av søvnløse netter og engstelige kvelder, av hjemlengsel og faginput.

Jeg forsto kun en setning av det han sa. Bestefar. I dag. Han er kledd i løstsittende klær. En stor og vid skjorte. Lyse, vide bukser. Sandaler. I januar. Han har velpleid skjegg og de gladeste øynene jeg har sett på lenge. Han spanderer kaffe på meg, en helt ukjent fremmed dame i Mariusgenser. Etterhvert forstår jeg at han har blitt bestefar samme dag, han viser bilde på mobilen, en nydelig liten rosakledd bylt, han skal til Trondheim og møte henne. Bestefar i dag. Lykken lyser.

Derfor får jeg kaffe. For å dele gleden til en helt fremmed bestefar jeg ikke deler religion, språk eller kultur med. Men vi sitter side om side og deler et av hans lykkeligste øyeblikk en dag i januar. På Gardermoen.

Uten ord.

Og plutselig er det mer håp i det usagte enn det sagte. Mer håp i det uskrevne enn det skrevne.

To glade øyne. En kaffekopp og et varmt hjerte.