“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”

(Rudyard Kipling)


Ord. Jeg elsker ord. Jeg elsker å prate. Lese. Lytte. Skrive. Jeg elsker å leke med ord. Men i det siste.. i det siste har ordene tatt overhånd. Store ord. Sterke ord. Ord med overbevisning. Ord med styrke. Store ord, som sier noe om hva som er feil hos andre. Ord om synd. Andres synd, vel og merke. Om feil tro. Feil legning. Feil mening. Feil religion. Farlig religion. Om lykkejegere. Gullstol. Folk som vil utnytte systemet. Om stengte grenser. Om feil. Feil og mangler, om de, ikke oss, ikke vi, om de, med alle feilene, alle lytene, alle manglene. Godhetstyranni. Jeg har druknet i ord og ytringer om hva vi skal og ikke skal og kan og ikke kan, og jeg hiver meg med i debatter og leser kommentarer og lar følelsene løpe avgårde med meg, lar tårene flyte når jeg ser barn klamre seg fast til mor, og mors håpløshet lyser ut av øyne som har blitt altfor gamle på kort tid. Og ordene treffer meg, en bazooka av hylekor og systemutnyttelse. En knyttneve av hat og spotting av menneskers kjærlighet og uendelig, uendelig mange ord som beskriver hva som bør gjøres med de som kommer, eller de som elsker en feil, og ledere som ikke modererer men som nører opp under ilden og svarene kommer fra den andre siden, om kjærlighetløshet, mangelfull kunnskap, om menneskehat.

Nok ord.

For noen uker siden satt jeg på Gardermoen. Jeg var ikke i form, kroppen bar preg av et beinhardt møte med glattisen, humøret bar preg av søvnløse netter og engstelige kvelder, av hjemlengsel og faginput.

Jeg forsto kun en setning av det han sa. Bestefar. I dag. Han er kledd i løstsittende klær. En stor og vid skjorte. Lyse, vide bukser. Sandaler. I januar. Han har velpleid skjegg og de gladeste øynene jeg har sett på lenge. Han spanderer kaffe på meg, en helt ukjent fremmed dame i Mariusgenser. Etterhvert forstår jeg at han har blitt bestefar samme dag, han viser bilde på mobilen, en nydelig liten rosakledd bylt, han skal til Trondheim og møte henne. Bestefar i dag. Lykken lyser.

Derfor får jeg kaffe. For å dele gleden til en helt fremmed bestefar jeg ikke deler religion, språk eller kultur med. Men vi sitter side om side og deler et av hans lykkeligste øyeblikk en dag i januar. På Gardermoen.

Uten ord.

Og plutselig er det mer håp i det usagte enn det sagte. Mer håp i det uskrevne enn det skrevne.

To glade øyne. En kaffekopp og et varmt hjerte.